Formuesskatt

Formuesskatt er en skatt på den økonomiske verdien av den individuelle skattyters eiendeler, med fradrag for gjeld som skattyter hefter for. Viktige formuesobjekter er kontanter, bankinnskudd, aksjer, løsøre og fast eiendom.^[1][2] Formueskatt er som skatt på inntekt en direkte skatt, mens for eksempel merverdiavgift regnes som en indirekte skatt.^[3] Formuesskatten er en skatt på verdien av kapital og kommer i tillegg til skatt på avkastning av kapitalen.^[4]

Formuesskatten betales i normalt til landet man er bosatt eller borger i og i henhold skattereglene i det landet, uavhengig av om investeringen (formuesobjektet) er plassert i et annet land..^{[5][6][7][8][9][10]} Særordninger, verdsettingsrabatter og problemer med å verdsette noen objekter gjør at skattemessig formue avviker fra reell formue og den oppstå incentiver til å omplassere formue til objekter med lavere reell skattesats.^[2]

For skatteytere bosatt i Norge vil formuesskatten avhenge av blant annet verdsettingsrabatter på formuesobjekter. Beskatningen av formuesobjekter i utlandet kan begrenses av bilaterale skatteavtaler. I Norge er det (per 2025) litt mindre skatt på formue i aksjer og en god del mindre skatt på formue i egen bolig (skattemessig verdig 25 % av markedsverdi), mens bankinnskudd skattlegges fullt ut. Aksjer i ikke-børsnoterte selskaper skattlegges lavt fordi det er basert på bokførte verdier som utelater en god del av bedriftens markedsverdi. Fast eiendom kan av kommunen ilegges kommunal eiendomsskatt som beregnes på bruttoverdien av for eksempel en bolig eller en fabrikk.^{[5][6][7][8][9][10]} Formuesskatten i Norge gjør det gunstig for personer å investere i unoterte aksjeselskaper fordi bokførte verdier som regel er vesentlig lavere enn markedsverdier; samtidig kan lave bokførte verdier (relativt til markedsverdi) stimulere til samfunnsøkonomisk ulønnsom investering i unoterte selskaper.^[11][12] I Norge er det (per 2025) et bunnfradrag slik at bare personer med nettoformue over visst beløp betaler formuesskatt.^[13] Formuesskatt ble i Norge innført i kommunene i 1882 og for skatt til staten i 1892.^[14]

Skatter på nettoformue, fast eiendom, arv og gaver utgjør alle forskjellige former for skatt på kapitalbeholdninger. Dette er derfor nært beslektede skatteformer som det er naturlig å se i sammenheng. Utviklingen i EU og OECD har gått i retning av å avvikle skatter på nettoformue, men de fleste land opprettholder en betydelig beskatning av fast eiendom og arv. Innenfor OECD har Norge, Sveits og Spania formuesskatt pr. 2024, i 1990 hadde 12 land formuesskatt. En kritikk mot formuesskatt er at det er mulig å redusere skatten ved tilpasninger og de rikeste har mest nytte av slik skattetilpasning. I Norge utgjør formuesskatten vel 1 % av statens inntekter.^[9] Et viktig argument for formuesskatt er at den virker omfordelende.^[15] Ifølge NRK betaler de rikeste i Norge hovedsakelig formuesskatt og de 100 rikeste ville ha spart 2,6 milliarder kroner om formuesskatten ble fjernet helt (tall fra 2024); de ville da ha reduserte skatten med 74 % ifølge NRK.^[16][17]

Formuesskatt har tydelig virkning på antall rike personer som flytter mellom land med ulik formuesskatt. Samtidig er de samfunnsøkonomiske konsekvensene av flyttingen ubetydelig. Forskning fra Skandinavia anslår den negative effekten til 0,02 % på sysselsetting og 0,07 % på investeringer i landet.^[18] En studie av små og mindre bedrifter ved NMBU fant at økt formueskatt gir mer sysselsetting i bedriften, motsatt av antakelsen om at økt formueskatt reduserer sysselsettingen når eierne trekker penger ut av bedriften.^[19][20] Undersøkelser i forbindelse nedtrapping av formuesskatt i Danmark fra 1989 viste at det førte til mer formuesakkumulering hos de rikeste, de fant samtidig ikke dokumentasjon for formuesskatt førte til særlig utflytting.^[21] Skatt på formue istedet for kapitalinntekt gir mer skatt for ineffektive investorer og uproduktive forretningsfolk. En analyse med data fra USA viser at formuesskatt tilskynder investorer og forretningsfolk til å investere formuen mer effektivt og gir en samlet større gevinst for samfunnet som helhet.^[22] En studie fra Norge i 2022 viser at formuesskatt virket utjevnende og at det var begrensede effektivitetstap i samfunnsøkonomien.^[9] Studie av flere land fra 2008 tyder på at formuesskatt en liten negativ effekt på motivasjonen til å starte bedrift; forskeren pekte samtidig på at blant annet risikovilje og arbeidsmarked trolig har større betydning. På grunn av verdsettingsrabatt eller skatteutsettelse kan formuesskatt motivere til å starte bedrift for å redusere skatt på kapitalbeholdning.^[23]

Arveavgift kan ifølge Leif Johansen betraktes som utsatt formuesskatt, og det kan derfor være grunn til at land med lav formuesskatt har høy arveavgift og omvendt.^[24] Thomas Piketty har argumentert før høy og progressiv formuesskatt for å motvirke ulikhet. John Rawls argumenterte for skatt på arv med lignende begrunnelser.^[25] En begrunnelse for formuesskatt er at de rikeste har klart høyere inntekter enn det som skattlegges fordi inntekt fra selskaper skattlegges først når det betales utbytte eller gevinst til personlig skatteyter: Formuesskatt beregnes imidlertid på kapitalverdiene og ikke av utbetalt gevinst. Samtidig er det vanskelig å fastesette skattegrunnlaget (verdsettelse av selskaper eller eiendeler).^[2]

Land med formuesskatt

Det er i dag kun et fåtall land i Europa og OECD som har skatt på nettoformue. I Europa har Norge, Sveits og Spania formuesskatt.

Utviklingen i EU og OECD har gått i retning av å avvikle skatter på nettoformue. Formuesskatten er tidligere blitt avviklet i blant annet Finland (2006),^[26] på Island (2006),^[27] i Luxembourg (2006 – for personer),^[28] Sverige (2007)^[29] og Spania (2008).^[30] Etter finanskrisen har imidlertid Spania gjeninnført formuesskatt.^{[trenger referanse]}

Målt som andel av BNP har Norge relativt lite skatt på formue og eiendom. Blant annet i USA, Storbritannia og Frankrike er det relativt mye eiendomsskatt. Noen stater har relativt store inntekter av skatt på arv og andre transaksjoner. Skatt på arv og eiendom er en del av den samlede skattlegging av formue.^[31] USA og Storbritannia har samlet sett 2,5 til 3,5 ganger så høy beskatning av formue som Norge. I Sveits er den samlede beskatning av formue dobbelt så høy som Norge, men velstående personer kan inngå individuelle skatteavtaler som ikke er offentlige. Gjennomsnittet i 37 OECD-land er dobbelt så høyt som i Norge.^[32]

Norge

Utdypende artikkel: Formuesskatt i Norge

Sveits

Formuesskatten ilegges på regionalt nivå og varierer fra kanton til kanton.^[33] Personer hjemmehørende i Sveits skattlegges for alle sine eiendeler i Sveits, mens personer som ikke er hjemmehørende i Sveits skattlegges for sine eiendeler i virksomheter og fast eiendom i Sveits. Formue under en minstegrense er skattefri. I kantonen Zürich ilegges formuesskatt med en sats på opp til 0,3 prosent.^[34]

Formuesskatt og inntektsskatt

En skatt på kapitalbeholdning kan være likeverdig med en skatt på avkastningen av kapitalbeholdningen.^[35] Et eksempel kan illustrere dette. Anta at avkastningen av kapitalbeholdningen er 4 prosent og at avkastningen skattlegges med en inntektsskatt på 25 prosent. Inntektsskatten vil da utgjøre én prosent av kapitalbeholdningen og den vil dermed være identisk med en skatt på kapitalbeholdningen (formuesskatt) på én prosent.

I praksis vil det imidlertid være vanskelig å utforme en skatt på kapitalinntekt og en skatt på kapitalbeholdning slik at de er fullstendig identiske. Dette skyldes blant annet at det er vanskelig å utforme skatter på enkelte komponenter i kapitalavkastningen (for eksempel urealiserte kapitalgevinster) og at det er vanskelig å inkludere alle komponenter av formuen i skattegrunnlaget for formuesskatten (for eksempel innbo og løsøre).^[36]

Beslektede skatteformer

Formuesskatt (skatter på nettoformue) utgjør i likhet med skatter på fast eiendom, arv og gaver forskjellige former for skatt på kapitalbeholdninger. Dette er derfor nært beslektede skatteformer som det er naturlig å se i sammenheng.

Inntektene fra beskatningen av formue, fast eiendom, arv og finansielle transaksjoner (for eksempel dokumentavgift) har i OECD-landene samlet ligget på mellom 1,6 og 2,0 prosent av BNP siden 1965. I 2008 utgjorde disse skattene 1,9 prosent av BNP.^[37]

I 2008 utgjorde inntektene fra beskatningen av formue, fast eiendom, arv og finansielle transaksjoner i gjennomsnitt 5,4 prosent av de totale skatteinntektene i OECD. Andelen var høyest i USA, Sør-Korea, Storbritannia og Canada hvor de nevnte skatteinntektene utgjorde mer enn 10 prosent av de samlede skatteinntektene. Beskatningen av formue, fast eiendom, arv og finansielle transaksjoner var lavest i Tsjekkia, Østerrike, Slovakia, Mexico og Slovenia hvor inntektene fra disse skattene utgjorde mindre enn to prosent av de samlede skatteinntektene. Til sammenlikning var andelen i Norge 2,7 prosent.^[38]

Debatten om formuesskatten

Halvor Blinderns selvangivelse i forbindelse med formuesskatten 1789

Foto: Riksarkivet (Rentekammeret)

Formuesskatt er en svært omdiskutert form for skattlegging. Enkelte ser på formuesskatt som det mest effektivt virkemiddel for å oppnå økonomisk omfordeling, mens andre ser på formuesskatt som en urettferdig konfiskering av privat eiendom.^[39]

Avsnittene nedenfor oppsummerer noen av hovedargumentene både for og mot formuesskatt.

Argumenter for formuesskatt

Fordeling

Det er vanligvis en sterk sammenheng mellom fordelingen av formue og fordelingen av inntekt i et samfunn. De med store formuer har gjennomgående høyere inntekt enn personer med lave formuer. I tillegg er fordelingen av formue skjevere enn fordelingen av inntekt.^[40] Formuesskatt kan derfor bidra til økonomisk utjevning mellom husholdninger ved at den øker gjennomsnittsskatten for personer som har store kapitalbeholdninger, og supplerer dermed inntektsskatt når det gjelder å ivareta fordelingshensyn. Formue innebærer normalt større skatteevne.^[41][4]

Skatteinntekter

Formuesskatten bidrar, i likhet med alle andre skatter, til å skaffe det offentlige inntekter til å finansiere offentlig virksomhet og overføringer til private. I Sveits, Norge og Frankrike utgjorde formuesskatten henholdsvis 4,6, 1,5 og 0,4 prosent av de samlede skatteinntektene i 2009.^[42]

Samfunnsøkonomisk effektivitet

For å sikre skatteinntektene vil det være behov for såkalte «vridende skatter», dvs. skatter som reduserer forbruksmulighetene for samfunnet som helhet. De fleste skattene og avgiftene er av denne typen, dvs. at de på en uheldig måte påvirker avveiningen arbeid og fritid, avveiningen mellom forbruk og sparing, avveiningen mellom ulike former for sparing og investering eller sammensetningen av forbruket. Det påfører samfunnet og den enkelte kostnader ved at arbeidskraft, kapital og naturressurser blir utnyttet mindre effektivt som følge av skattleggingen. Brede skattegrunnlag kombinert med lave skattesatser gir et mindre tap for samfunnet enn smale grunnlag og høye satser. Det skyldes at det samfunnsøkonomiske tapet knyttet til vridende skatter øker mer enn proporsjonalt med satsene.^[43]

Hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet tilsier at beskatningen bør fordeles på flest mulig skattegrunnlag med lave skattesatser. Formuesskatten kan dermed bidra til å redusere kostnadene ved beskatning ved at skattebyrden spres på flere grunnlag.^[44]

Argumenter mot formuesskatt

Reduserer samlet sparing

Formuesskatt øker den effektive skatten på kapitalinntekter og reduserer avkastningen av å spare. Formuesskatten kan dermed bidra til å redusere den samlede private sparingen og dermed kapitalmengden tilgjengelig for investeringer. Størrelsen på det samfunnsøkonomiske tapet som følge av denne vridningen i sparebeslutningen avhenger av den effektive kapitalbeskatningen, der både skatten på kapitalinntekter og formuesskatten inngår, og av hvor følsom sparingen er med hensyn til avkastningen etter skatt.^[45] Det er uklart hvor stor denne effekten er. Effekten avhenger av i hvilken grad redusert tilgang på innenlandsk kapital kompenseres av tilgang på utenlandsk kapital. Dersom det er mulig å omplassere formuen til objekter med verdsettingsrabatt, vil effekten på samlet sparing bli mindre.^[2]

Vrir sammensetningen av sparingen

Det er i praksis tilnærmet umulig å utforme en formuesskatt slik at verdsettingen av formuesobjektene reflekterer markedsprisen på formuesobjektene. Dette skyldes blant annet at det er vanskelig å observere markedspriser på formuesobjekter som ikke omsettes i markedet. I praksis vil formuesskatten derfor forskjellsbehandle formuesobjekter ved at enkelte formuesobjekter verdsettes til markedspris mens andre formuesobjekter verdsettes lavere enn markedspris eller er helt fritatt for formuesskatt. Dette vil påvirke sammensetningen av sparingen slik at en større andel av kapitalen legges i formuesobjekter med lav verdsetting. Dersom verdsettingen av for eksempel aksjer og bankinnskudd er høyere enn verdsettingen av bolig og eiendom, kan det føre til at for mye kapital investeres i bolig og eiendom, på bekostning av investeringer i næringsvirksomhet. En slik overinvestering i bolig og underinvestering i næringsvirksomhet gir et samfunnsøkonomisk tap ved at den samlede kapitalavkastningen blir lavere enn det den ellers kunne vært.^[46]

Dersom alle eiendeler behandles likt (samme skattesats og samme verdsetting) påvirker ikke formuesskatten hvor gunstig forskjellige former investeringer er. Vridninger kan oppstå ved at noe eiendeler er vanskelig å verdsette for eksempel aksjer i unoterte selskaper. I Norge er det dessuten verdsettingsrabatter på aksjer og unoterte selskaper, og særlig stor rabatt på privatbolig. Empirisk undersøkelser fra Norge viser at eiere av unoterte selskaper investerer mer av formuen i virksomheten.^[2]

Flytter skattegrunnlag ut av landet

Formuesskatt ilegges normalt etter globalprinsippet, det vil si at en skatteyter hjemmehørende i et land med formuesskatt er skattepliktig for hele sin formue, uansett hvor i verden formuen er lokalisert.^[47] I Norge er skattegrunnlaget for formue avhengig av formuesobjekt, for eksempel ved at egen bolig har en lavere skattemessig formue, og generelt ikke avhengig av hvor formuesobjektet befinner seg.^{[5][6][7][8][9][10]} Formuesskatt kan dermed kun unngås ved at skattyter bosetter seg i et land som ikke har formuesskatt. På denne måten kan skattegrunnlaget flyttes ut av land med formuesskatt. Det er imidlertid ikke åpenbart at dette vil påvirke kapitaltilgangen til selskaper lokalisert i land med formuesskatt.

Kan redusere kapitaltilgangen

Formuesskatt er normalt utformet som en residensskatt. En investor hjemmehørende i et land med formuesskatt vil da skattlegges for hele sin formue, uansett hvor i verden den er plassert (globalprinsippet). Formuesskatten vil dermed ikke påvirke investorens valg mellom å investere i et land med formuesskatt eller i et land uten formuesskatt.^[48] Tilsvarende er personlige inntektsskatter også normalt utformet som en residensskatt. En investor hjemmehørende i et land uten formuesskatt vil da skattlegges for all sin inntekt, uansett hvor i verden den er opptjent (globalprinsippet). Formuesskatten vil derfor ikke påvirke investorens valg mellom å investere i et land med formuesskatt eller i et land uten formuesskatt.^[49] Dersom alle skatter ilegges etter residensprinsippet, vil investoren velge de prosjektene som gir høyest avkastning før skatt uavhengig av i hvilket land prosjektene er lokalisert. Forventet avkastning før skatt i opprinnelseslandet vil dermed være det avgjørende for lokaliseringen av investeringen. I dette tilfellet vil formuesskatten ikke påvirke kapitaltilgangen for selskapene.^[50]

Globalprinsippet er imidlertid ikke gjennomført fullt ut i praksis. Enkelte bilaterale skatteavtaler med andre land begrenser hjemlandet adgang til å beskatte enkelte faste eiendommer og anlegg i utlandet. Dermed kan høy kapital- og formuesbeskatning føre til at kapital omplasseres til fast eiendom og faste anlegg i utlandet. Dette kan føre til reduserte investeringer i et land med formuesskatt.^[51]

Investorene kan også ha en tilbøyelighet til å investere i prosjekter lokalisert i nærheten av det stedet de selv er hjemmehørende, selv om disse prosjektene skulle ha en lavere forventet avkastning enn prosjekter lokalisert lenger borte.^[52] Dette fenomenet omtales som «home (country) bias» og kan blant annet skyldes at investorene har mindre kjennskap til prosjekter lokalisert lenger borte eller at de oppfatter prosjekter lokalisert lenger borte som mer risikable. Siden formuesskatten gir skattytere i formuesskatteposisjon et insentiv til flytte fra land med formuesskatt, kan formuesskatten bidra til å redusere investeringene i land med formuesskatt.

Formuesskatt kan gi likviditetsproblemer

Formuesskatt er en skatt som ilegges formuesobjekter uten hensyn til formuesobjektenes realiserte avkastning. For eksempel må bedriftseier betale formuesskatt selv om bedriften ikke går med overskudd og dersom eieren ikke har tilstrekkelig likvide midler kan det være nødvendig å ta ut utbytte for å betale skatten.^[53][2] Eiere av formuesobjekter med høy verdsetting kan derfor komme i en situasjon hvor de ikke har likvide midler til å betale formuesskatten med, med mindre de realiserer hele eller deler av formuesobjektet. En slik tvungen realisasjon kan oppleves som uheldig for eierne av formuesobjektene.

Likviditetsproblemet ved formuesskatten kan løses ved at skatteytere som tilfredsstiller bestemte kriterier (for eksempel lav inntekt relativt til formuesskatten) kan få utsatt skatten med rente. Skatten vil komme til betaling først når formuesobjektet realiseres eller når skattyter dør.^[54] Undersøkelser i Norge tyder på at likviditetsproblemer er lite utbredt. I Norge og USA har det vært ordninger med utsettelse av betalingen for perioder bedriften går med underskudd.^[2]

Administrative kostnader

Alle skatter medfører administrative kostnader for skatteytere knyttet til etterlevelse av skatteregelverket og for ligningsmyndighetene knyttet til administrasjon av skatteregelverket. Formuesskatt kan være en skatteform med høye administrative kostnader sammenliknet med andre skatteformer.^[55] Størrelsen på de administrative kostnadene vil avhenge av den konkrete utformingen av skatteregelverket.

Skatt på kapitalinntekter baseres på dokumenterte transaksjoner, mens ved skatt på formue kan det være vanskelig å dokumentere verdien formuesobjektene. Formuesobjekter som ikke omsettes i markedet er det usikker markedsverdi og for slike objekter benytter skatteetaten i Norge sjablongmessig verdsetting.^[2]

Dobbeltbeskatning

Det argumenteres med at formuesskatt (og andre skatter på formuesobjekter som eiendomsskatt og arveavgift) innebærer «dobbeltbeskatning». Det er betalt inntektsskatt på inntekten før den brukes til å anskaffe formuesobjekter som så blir gjenstand for formuesskatt.^[56][2]

Denne formen for «dobbeltbeskatning» er imidlertid ikke spesielt for formuesskatten. De fleste skattesystem kombinerer for eksempel direkte skatt på inntekt med indirekte skatt på konsum (merverdiavgift og særavgifter). Konsumskattene betales da med midler som allerede er skattlagt gjennom inntektsskatten.^[57]

Se også

• Kildeskatt, at myndighetene i en stat holder tilbake skatt som er opptjent av personer som ikke bor i denne staten