Frontfagsmodellen

Frontfagsmodellen er en modell for organisering av lønnsforhandlinger som brukes i Norge. Frontfagsmodellen går ut på at eksportbedrifter, som konkurrerer internasjonalt, forhandler sin lønnsvekst først, og lønnsveksten ellers i samfunnet forhandles lik eller lavere som denne.^[1] Organiseringen sørger for at lønnsnivået i Norge ikke blir så høyt at eksportsektoren får for høye kostnader, mister sin konkurransekraft, og må si opp ansatte.

Arbeidsplasser under Fellesforbundet, som Aker Solutions Stord, er typisk konkurranseutsatt, og derfor i spiss ved sentrale lønnsforhandlinger etter frontfagmodellen

Frontfagsmodellen er ifølge NHO en bærebjelke i den norske lønnsdannelsen.^[2] Ifølge sjefsøkonom Roger Bjørnstad i LO gir frontfagsmodellen store gevinster, ettersom det motvirker inntektsulikhet, bevarer arbeidsplasser, samt bevarer konkurransekraften til norske eksportbedrifter, hvorfra vi henter store inntekter.^[3]

Idéen om at utsatte bedrifter skal forhandle tariff først stammer fra de første store arbeidskonfliktene på 20-tallet, der metallurgiske industrier gikk i front og forhandlet lønn først, grunnet den harde konkurransen i stål- og jernindustrien.^[4] Den norske modellen der eksportbedriftene er frontfag stammer fra Odd Aukrusts hovedkursteori, som ble publisert i 1977.^[5] Danmark og Sverige har tilsvarende modeller for lønnsdannelse hvor industrien leder an lønnforhandlingene.^[6]

Bakgrunn og hovedkursteorien

Frontfagsmodellen er basert på den såkalte hovedkursteorien, også kalt Aukrust-modellen, som ble publisert i 1977 av Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene bestående av Odd Aukrust (leder), Fritz C. Holte og Gerhard Stoltz.^[5] Utvalget bygget på ideen om at lønnsveksten i Norge må tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan tåle. Dette betyr igjen at lønnsveksten i Norge ikke må være svært mye større enn hos våre handelspartnere i et langt perspektiv (5–20 år), fordi dette vil svekke konkurranseevnen til norsk industri. Utvalget konstruerte ikke en ny modell for lønnsdannelse, men bygget på historisk praksis blant partene i arbeidsmarkedet. Modellen formulerte et analytisk og formelt samfunnsøkonomisk argument for at konkurranseutsatt industri burde være frontfag, og bandt dette sammen med en bredere makroøkonomisk utvikling med stabil inflasjon, lønnsvekst, og sysselsetting.^[7]

Den norske tarifforhandlingsmodellen har ivaretatt hovekursteoriens sentrale argument ved at et stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet har gått inn i tariffoppgjøret først, som frontfag, og at utfallet av disse tariffoppgjørene har fungert som en veiledende norm for andre tariffområder som har forhandlet senere samme år. Resultatet fra frontfag-forhandlingene vil i Norge være retningsgivende for hva som kan forventes oppnådd i forhandlinger, mekling-, eller konflikt når det gjelder de øvrige overenskomstene.^[6]

I praksis har frontfagene i Norge stort sett vært omfattet av Industrioverenskomsten (inngått mellom Fellesforbundet (LO) / Norsk Industri (NHO) ved forbundsvise oppgjør, og større industriområder ved sentrale oppgjør.^[6]