Günter Schabowski

Günter Schabowski (født 4. januar 1929 i Anklam i Mecklenburg i Tyskland, død 1. november 2015 i Berlin^[6]) var en kommunistisk politiker fra DDR, som er best kjent som medlem av politbyrået i kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands og for sin sentrale rolle under Berlinmurens fall.

Günter Schabowski
Født		4. jan. 1929[1][2][3][4] Anklam
Død		1. nov. 2015[1][5][3][4] (86 år) Berlin[5]
Beskjeftigelse		Journalist, politiker
Embete		Medlem av DDRs Volkskammer
Utdannet ved		Universitetet i Leipzig
Parti		Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (1952–1990)
Nasjonalitet		Øst-Tyskland (1949–1990; avslutningsårsak: Tysklands gjenforening) Tyskland (1990–2015; avslutningsårsak: død)
Gravlagt		Waldfriedhof Dahlem
Medlem av		Zentralkomitee der Sozialistischen Einheitspartei Deutschland
Utmerkelser		Karl Marx-ordenen (1989) Fedrelandets fortjenstorden i gull (1977) Banner der Arbeit Ordenen folkenes vennskap
Signatur
Günter Schabowski på Commons

Liv og virke

Schabowski studerte journalistikk i Leipzig. Han ble redaktør av fagforeningsbladet Tribüne. I 1952 ble han medlem av det statsbærende partiet SED, og i 1978 ble han sjefredaktør for hovedorganet for SED, Neues Deutschland. I 1981 ble han medlem av sentralkomiteen i SED, i 1985 førstesekretær i partiorganisasjonen i Øst-Berlin og medlem av politbyrået.^[7]

Pressekonferansen med Schabowski 9. november 1989

Schabowski ble berømt da han som politbyråmedlem på en direkteoverført internasjonal pressekonferanse den 9. november 1989 som følge av en misforståelse kunngjorde at nye utreisebestemmelser skulle gjelde «med en gang» («ab sofort»). Titusener av mennesker strømmet deretter til Berlinmuren, hvor grensevaktene tillot fri passasje.

Etter kommunistregimets sammenbrudd ble en rekke tidligere fremstående medlemmer av regimet ekskludert fra kommunistpartiet, som først skiftet navn til SED-PDS og siden til PDS. Schabowski var blant dem som ble ekskludert.^{[trenger referanse]} Etter gjenforeningen ble han stilt for retten for drapene på flyktninger ved Berlinmuren og grensen mot Vest-Tyskland og fikk en fengselsstraff på tre år. Han ble benådet av Berlins regjerende borgermester Eberhard Diepgen (CDU) og løslatt etter åtte måneders soning.^{[trenger referanse]}

I boken Der Absturz (1991) tok han et oppgjør med seg selv og de andre lederne for kommunistregimet.^{[trenger referanse]} Han var også senere en sterk kritiker av det tidligere kommunistregimet i DDR, og av sosialisme i alminnelighet, og beklaget sine handlinger i denne tiden.^{[trenger referanse]} Han annonserte offentlig at han støttet det konservative partiet CDU.^{[trenger referanse]} Mellom 1992 og 1999 var han redaktør for en liten lokalavis.

Han bodde i Berlin med sin russiskfødte kone.

Sitater

• «Det som imponerer meg mest er at jeg var en ansvarlig representant for et regime som folk led under, og hvor undertrykkelsen var rettet mot individer, som ble forfulgt på grunn av sine opposisjonelle synspunkter. Deres posisjon var den rette. Min posisjon var den gale. Vi hadde ikke evner til demokrati, men prøvde i fraværet av bedre argumenter å kvitte oss med meningsmotstandere med direkte vold»^{[trenger referanse]}

Publikasjoner

• Der Absturz, Rowohlt Berlin Verlang, 1991
• Das Politbüro, Ende eines Mythos, Eine Befragung, publisert av Frank Sieren og Ludwig Koehne, Rowohlt, rororo Aktuell 12888, Reinbeck 1991