Georg Waitz

Georg Waitz (født 9. oktober 1813 i Flensburg, død 24. mai 1886 i Berlin) var en tysk rettshistoriker og middelalderhistoriker. Han er særlig kjent for sine utgivelser av kildeskrifter til tysk historie.

Georg Waitz
Født		9. okt. 1813[1][2][3][4] Flensburg[5][6]
Død		24. mai 1886[1][2][3][4] (72 år) Berlin[7][6]
Beskjeftigelse		Rettshistoriker, middelalderhistoriker, historiker, universitetslærer, middelalderhistoriker, politiker, jurist, skribent
Embete		Medlem av Frankfurtparlamentet (1848–1849)
Akademisk grad		Doktorgrad[8]
Utdannet ved		Christian-Albrechts-Universität zu Kiel Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin Humboldt-Universität zu Berlin
Ektefelle		Clara Schelling Helene Waitz
Mor		Ingeborg Maria Waitz
Barn		Johannes Waitz Clara Franziska Albertine Waitz
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen
Gravlagt		Gamle Sankt Matteus kirkegård i Berlin
Medlem av		7 oppføringer Frankfurtparlamentet Göttingens vitenskapsakademi Det ungarske vitenskapsakademiet Bayerische Akademie der Wissenschaften Det prøyssiske vitenskapsakademiet Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien Königlich Sächsischer Altertumsverein
Utmerkelser		Honoris causa Pour le Mérite for vitenskap og kunst Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1870)
Arbeidssted		Christian-Albrechts-Universität zu Kiel Georg-August-Universität Göttingen
Fagfelt		Medievistikk, historie,[9] politikk,[9] lov og rett,[9] utdannelsessystem[9]
Georg Waitz på Commons

Liv

Han studerte ved Universitetet i Kiel, og senere ved Universitetet i Berlin. Under påvirkning av historikere som Barthold Georg Niebuhr og Leopold von Ranke besluttet han å bli historiker. I Berlin studerte han vitenskapelig tekstkritikk under Karl Lachmann og rettshistorie under Friedrich Carl von Savigny, grunnleggeren av den historiske skolen innen rettsvitenskapen, og fikk doktorgraden i 1835. Deretter var han medarbeider hos Georg Heinrich Pertz i arbeidet med Monumenta Germaniae Historica, den store utgaven av kildeskrifter fra tysk middelalder.

Fra 1842 var Waitz professor ved Universitetet i Kiel. I 1848 vekslet han til Universitetet i Göttingen. Fra 1875 oppga han professoratet, flyttet til Berlin og ble president for Monumenta Germaniae Historica.

Waitz' mest kjente verk er en tysk forfatningshistorie (Deutsche Verfassungsgeschichte, 1844–1878) i åtte bind. Han var gift med en datter av filosofen Friedrich Wilhelm Schelling.