Haraldskvedet

Haraldskvedet eller Haraldskvadet (norrønt: Haraldskvæði), er et gjenskapt hyllingsdikt til Harald Luva satt sammen av uavhengige dikt. Det er tilskrevet både Torbjørn Hornklove, Tjodolf fra Kvine og Audun illskælda.

En valkyrje snakker med en ravn, av Anthony Frederick Augustus Sandys, 1862.

Det antas at Luva og «Harald Luva» («Harald den lurvete») var tilnavn på Harald Hårfagre.^[1]

Kvadet tidfestes til rundt år 900.^[2][3] Det er dermed ett av de eldste skaldekvadene vi kjenner.

Diktet er ett av flere som blir kalt Ravnemål (norrønt: Hrafnsmál) fordi en ravn er blant de talende. Titlene Haraldskvadet eller Ravnemål forekommer ikke i middelalderens tekster; dette er nyere titler.^[4] Delen om slaget i Hafrsfjord omtales også som Hafrsfjordkvadet og skildrer sjøslaget. Andre deler beskriver livet i kongens krets. Det inneholder flere historiske og kulturhistoriske opplysninger.

Kilder

Haraldskvedet slik vi kjenner det i dag, er satt sammen av Finnur Jonsson i bokverket Norsk-islandsk skjaldedigtning og består av 23 strofer funnet i ulike håndskrifter.

De viktigste kildene er:^[5]

• Fagrskinna som inneholder strofe 1-6 og 15-23 – i alt 15 strofer som tilskrives Torbjørn Hornklove.
• Fagrskinna inneholder videre strofe 7-11 som tilskrives Tjodolf fra Kvine.
• Snorre Sturlason gjenforteller strofe 6-11 og strofe 14 i Heimskringla, som tilskrives Torbjørn Hornklove.
• Snorre Sturlason gjenforteller strofe 11 og 12 i Den yngre Edda som tilskrives Tjodolf fra Kvine.
• Strofe 13 og 14 gjenfortelles i Flatøybok som tilskrives Tjodolf fra Kvine.
• Strofe 21 gjenfortelles i Flatøybok og tilskrives Audunn illskælda.

De fleste kildene tilskriver Tjodolv fra Kvine strofene 7–14. Det tyder på at de kommer fra et annet dikt enn de øvrige. Strofene (7–12), som handler om slaget i Hafrsfjord, synes å ha vært diktet like etter slaget, mens de andre skildrer livet i kongens krets. Kongen som kjemper i Hafrsfjord, er allvaldr austmanna og bor «í Útsteini», men drottinn Norðmanna i de 15 strofene fra Fagrskinna bor «á Kvinnum». I de 15 strofene er Harald omtalt seks ganger, en gang i den 13. strofen. Men i de seks strofene om slaget i Hafrsfjord nevnes han ikke. Ingen av sagaforfatterne ser ut til å kjenne til alle strofene, og de fleste synes ikke å ha ment at de stammet fra det samme diktet.^[6]

Verseformer og omskrivinger

Diktet er for det meste komponert i versemålet målahått med innslag av ljodahått. Målahått kan sees som en videreutvikling av eddaversemålet fornyrdislag, der hver linje vanligvis inneholder fire stavelser. I målahått har hver linje typisk 5-6 stavelser, noe som gir diktet en fyldigere og mer høytidelig klang.

Versemålsfordeling:

• Vers i målahått (hovedversemål): 1, 2, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 17, 19, 21 og 23.
• Vers i ljodahått (avvikende): 3, 15, 16, 18, 20 og 22.

De avvikende ljodahått-versene kjennetegnes ved spørsmålsform, varierende linjelengder og mindre regelmessige rytmiske mønstre. Dette versemålet brukes særlig for dialoger og retoriske spørsmål, og fungerer som et kunstnerisk virkemiddel for å markere dialogiske overganger – spesielt samtalen mellom valkyrien og ravnene – samt retoriske vendepunkter i fortellingen.

Haraldskvedet kombinerer trekk fra eddadiktningen med den kunstferdige språkbehandlingen som karakteriserer skaldediktningen. Som andre skaldedikt er teksten svært rik på kjenninger (poetiske omskrivninger) og billedlige uttrykk. Et typisk eksempel er kjenningen «Frøys lek» for «kamp», hvor den fredsommelige fruktbarhetsguden Frøys «lek» ironisk betegner krigersk aktivitet.

Endringer over tid

Jón Helgason uttrykte tvil om at kvadet var bevart uendret i muntlig tradisjon gjennom tre århundrer.^[7] Indikasjoner på tekstendringer er:

Brutte alliterative mønstre Flere vers viser avvik fra forventete alliterasjonsmønstere. Vers 2 mangler klar alliterasjon mellom første og tredje linje (Vitr þóttisk valkyrja / þekkir svá enni fránleitu), mens vers 6 og 10 har uklare lydsammenhenger som kan tyde på kopieringsfeil (kopistfeil) eller dialekttilpasninger under overleveringen.

Metriske irregulariteter Enkelte vers har unaturlige ordstillinger eller avvikende rytmiske strukturer som ikke følger målahått-verseformen. Dette kan være resultat av senere omarbeidelser for å tilpasse teksten til endrede språkformer.

Teksttap og fragmentering Vers 12 (Valr lá þar á sandi...) er påfallende kort sammenliknet med andre vers. Den er også fragmentarisk, som tyder på at linjer kan ha gått tapt i overleveringsprosessen.

Språklige moderniseringer Enkelte ord kan representere senere språkformer. Eksempelvis kan hǫsfjaðri (vers 4) være en modernisert form av et eldre ord, innført for å gjøre teksten mer forståelig for senere publikum.

Bevarte strukturer De seks ljodahått-versene (vers 3, 15, 16, 18, 20 og 22) viser gjennomgående bedre bevarte metriske strukturer enn målahått-versene. Dette kan forklares ved at dialogiske partier med repeterende spørsmål (At... vilk spyrja, Hversu es...) tradisjonelt har vært mer stabile i muntlig overlevering enn fritt fortellende deler.

Vurdering Basert på Snorres "regler" har en betydelig del av versene i Haraldskvedet gjennomgått endringer av varierende omfang. De mest påvirkede versene (2, 6, 10 og 12) viser tegn på både endringer og mulig teksttap. Mønsteret hvor dialogiske formler bevares bedre enn fortellende partier er karakteristisk for tekster som har sirkulert i muntlig tradisjon over lengre tid, og støtter hypotesen om at kvadet har gjennomgått endringer før det ble nedskrevet.

Det er fullt mulig at Haraldskvedet er en tidlig, mer fleksibel bruk av målahått enn Snorres "regler" fra 1220-årene. De var basert på praksis og retrospektiv systematisering. De uregelmessighetene vi ser, kan være originale trekk ved en tidlig tradisjon. Skalden var friere i sin bruk av versemålet enn senere konvensjoner tilsa. I så fall kan mer av teksten være autentisk.

Oppbyggingen i tre deler

Haraldskvedet kan deles i tre deler:

• I del 1 ber dikteren om taushet som i Voluspå, og dernest blir valkyrja og ravnen presenterte. Resten av diktet er formet som en dialog mellom disse to, hvor valkyrien spør og ravnen svarer.
• Del 2 handler om slaget i Hafrsfjord. Her blir kampviljen og motet til hovedpersonen rost, mens motstanderne blir skildret med ironi og hån.
• I del 3 spør valkyrien om forholdene ved hirden til Harald, som så blir skildret i rosende ordelag, men også kritisk og med ironi.

Noen deler kvadet i fire deler.

De 23 versene i Haraldskvedet

Tekstene i Fagrskinna og Heimskringla er nesten identiske, og har nok et felles skriftlig kildegrunnlag. Oversetterne tolker tekstene litt forskjellig. Det er særlig vers 11 som er vanskelig. å oversette direkte. De aktuelle strofene er i oversettelser:^{[8] [9] [10] [11] [12] [13] [14]}

1. Lytt, krigere! Jeg skal fortelle om kong Harald den rike og hans våpenbragder. Jeg vil gjengi det jeg hørte fra en lys, langhåret jomfru som snakket med en ravn.^{[15] [16] [17]} Dette er åpningsstrofen, hvor skalden presenterer seg og setter scenen. "Ringbærere" (hringberendr) refererer til krigere som bærer gullringer som belønning fra kongen. Den "hvite, hårkledde jomfruen" (hvíta, haddbjarta) er en valkyrje som fører dialog med en ravn om Harald bedrifter.

2. Valkyrien virket klok, mennene viste ingen interesse eller reaksjon overfor henne, selv om hun var så vakker å se på - hun som kunne fuglespråket. Hun hilste på ravnen som hadde glødende øyne og hvit hals, Hymirs skallekløyver, som satt på klippekanten.^{[18] [19] [20][21]}

3. Hva feiler dere, ravner? Hvor kommer dere fra med blodige nebb så tidlig på dagen? Kjøtt henger i klørne, dødslukt strømmer fra gapene; jeg tror dere i natt var der hvor dere visste det lå lik. ^{[22] [23] [24]}

4. Da rettet ravnen seg opp og tørket nebbet, ørnens edsbror, og tenkte på svaret: 'Harald har vi fulgt, Halfdans sønn, den unge ættlingen, siden vi kom ut av egget. ^{[25] [26] [27]} Ørnens edsbror er en omskriving for ravnen - begge er åtselfugler.

5. "Jeg tenkte du kunne kjenne kongen, han som bor blant kvinnene, nordmennenes herre, som råder over dype kjøler, røde spydskaft og røde skjold, tjærede årer og skumsprøytede seil. ^{[28] [29] [30]} Det er vanlig å tolke Kvinnum som et stedsnavn, men det er mer trolig dativ av ordet kvinne, - enn et ukjent stedsnavn. I de muntlige overlevingene ble det ikke skilt mellom stor og liten bokstav.

6. Ute under åpen himmel vil han holde julegilde, dersom han skal råde alene, den fremsynte kongen, og drive Frøys lek; som ung foraktet han å varme seg ved ilden og sitte inne i varme kammer eller våte dunfylte senger. ^{[31] [32] [33]}

7. Hørte du i Hafrsfjord - drønn av drotters dyst - kongens kunster - med Kjøtve den rike - Knarrer kom østfra - lystne på kamp - med gapende hoder - og utskårede stavnbord..^{[34] [35] [36] [37]} Knarrer er langskip.

8. De var lastet med krigsmenn - og hvite skjold - med britiske spyd - og velske sverd - Berserker brølte - der striden raste - ulvhedner ulte - og våpen klang.^{[38] [39] [40] [41]}

9. De utfordret den djerve - som lærte dem å flykte - østmennenes hersker som bor på Utstein. Da strid kunne ventes, vendte han skipene; de hamret på skjold før Haklang falt.^{[42] [43] [44] [45]}

10. Lei ble da den halsdigre høvdingen av å forsvare landet mot Luva - han tok holmen til skjold - de kastet seg under toftene, de sårede, stakk baken i været og satte hodet ned i kjølen.^{[46] [47] [48] [49]} Kjøtve (den halsdigre) prøvde å forsvare sitt territorium mot Luva , men ga til slutt opp og flyktet.

11. På ryggen lot de skjoldene skinne - steinene haglet over dem - kloke krigere som brukte skjoldene til beskyttelse. Østmennene rømte østover og løp over Jæren hjem fra Hafrsfjord, lengtende etter å drikke mjød.^{[50] [51] [52] [53]}

12. De falne lå der på sanden, viet til den enøyde guden. Vi gledet oss over slike heltegjerninger.^{[54] [55] [56]} Den enøyde guden er Odin. 'Friggs faðmbyggvi' (den som bor i Friggs favn) er en poetisk omskrivning for Odin, Friggs ektemann.

13. Noe annet skal Ragnhilds tjenestepiker ha å snakke om ved drikkelagene - de hovmodige kvinnene - enn at dere har sett krigere som Harald har sultet for blod, mens deres menn føder ulvene. ^{[57] [58][59] [60]} Ragnhild kan være Haralds mor eller kone. Det er en hånlig sammenligning mellom de beseirede krigernes elendige situasjon og tjenestepikenes gode kår ved det kongelige hoffet.

14. Den høybårne kongen avviste både holmrygenes og hordenes jomfruer, hver eneste av de vakre kvinnene og av Helges ætt, da han tok den danske kvinnen. ^{[61] [62] [63]} Holmryger er trolig fra øyene i Ryfylke. Horda viser trolig til Hordaland eller horder. ^[64]

15. Hvor gavmild er den strålende krigeren mot sine dyktige menn som forsvarer landet? ^{[65] [66] [67]}

16. Rikelig belønnet er krigerne som kaster terninger i Haralds gård; de er utstyrt med rikdom og vakre sverd, med hunnisk metall og østlige, kvinnelige treller. ^{[68] [69] [70]}

17. De er ivrige når de kan vente kamp, raske til å springe opp og gripe årene. Jeg vet de sterke ror kraftig over bølgene, når kongen befaler. ^{[71] [72] [73]} Dette beskriver sjøfolk som er klare til å dra til sjøs - de er ivrige etter å løsne tømmene, bøye årene og dra av sted. De mektige vil trolig drive dem bort med kloke avtaler i stedet for kamp.

18. På klærne og gullringene kan man se at de er kongens venner: de har røde skinnkapper med vakre striper, sølvinnlagte sverd, ringvevde brynjer, forgylte sverdbelter og utskårne hjelmer, armringer som Harald ga dem. ^{[74] [75] [76]}

19. Se på utstyret og gullringene til dem som står kongen nær: røde kapper med vakre tekstildekorer, sølvinnlagte sverd, ringbrynje, forgylte støvler og graverte hjelmer, og håndringer som Harald ga dem. ^{[77] [78] [79]} Dette beskriver den rikdommen og det praktfulle utstyret som Haralds menn har mottatt som gaver fra kongen - fine klær, våpen og smykker som viser deres høye status.

20. Om berserkenes kår vil jeg spørre ravnen. Du blodsmaker, hvordan har de kampglade menn det når de går i strid? ^{[80] [81] [82] [83]}

21. Ulvhedner kalles de som bærer blodige skjold i kampen; de rødfarger spydene når de kommer til strid; der er de stilt sammen til kamp; der vet jeg den kloke fyrsten setter sin lit bare til dristige menn som hogger i skjold. ^{[84] [85] [86]}

22. Om spillemenn og gjøglere har jeg bare spurt deg litt. Hvilken gjestfrihet har Andaðr og hans følge i Haralds hus? ^{[87] [88] [89]}

23. At hunden elsker Andaðr og gjør narr av den øreløse, mens kongen ler; det finnes også andre som skal bære brennende spon over ilden; med flammende hjelmer kjemper de i tett kamp - disse steinhoggerne. ^{[90] [91] [92] [93]} Steinhoggerne kan være et skjellsord for lavstatus underholdere. Verset virker forvirrende og er muligens en ødelagt tekst som beskriver kaos og vold, med referanser til brennende objekter og kamp.

Interessante opplysninger

• Harald er ifølge diktet sønn til Halvdan. Han blir i en variant av kvadet kalt ungum ynglingi («den unge yngling»). Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvedet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at ordet yngling (ungum ynglingi) i den ene varianten trolig er feil. Fidjestøl regnet derfor andre varianten (ungum eðlingi) som den originale teksten.^[94][95]
• Harald som var sønn av Halvdan, kalles dróttin norðmanna («nordmenns drott») og omtales i de 15 strofene av Haraldskvadet som ikke omhandlet slaget.
• Seierherren i slaget i Hafrsfjord blir kalt Lúfa («Luva»). Helten ved slaget i Hafrsfjord bodde på Utstein.
• Luva kalles allvalds østmanna («hersker over østmenn»). «Østmenn» var en betegnelse på nordmenn som ble brukt om nordmenn i Irland fra 1000-tallet, og av islendingene og den norrøne befolkningen på de skotske øyene om nordmenn.^[96]
• Motstanderne i Hafrsfjord kommer i knarrer som «haulder» (storbønder). De kalles austkylfur («austkøller») og rømmer østover Jæren. De som er nevnt ved navn, er Kjotve den rike og Haklang.
• Diktet omtaler berserker og ulvhedner.
• Kongen vraker kvinner fra Rogaland og Hordaland, og tok i stedet en dansk kone.
• Skaldene har høy status i Haralds hird.
• Harald er svært gavmild med mennene sine som får ringer av gull, rikt prydede skjold, «hunlandsk malm» (spyd?) og trellkvinner fra øst med mer.
• Det spilles med terninger i Haralds tun.
• Spillemenn og narrer underholdt. En av narrene het Andad.
• Diktet taler om jól drekka («å drikke jul»). Det er den eldste kilden vi har om julefeiring.^[97]