Impasto

Impasto (fra italiensk impasto, «deigaktig», jf. pasta, «deig»)^[1] er en maleteknikk der malingen ikke fortynnes, men smøres tykt (legges pastost) på underlaget. Spor etter påføringen blir stående som relieffaktige merker som blir stående i størknet form i det ferdige bildet. Mange kunstnere bruker palettkniv eller malekniv i stedet for pensel.

Impasto (pastos) påført maling fra et av KODEs bilder (under 10% av billedflaten - COBRA-gruppen)

Stilleliv: Vase med lyserøde roser (1890) er et oljemaleri av Van Gogh som har utstrakt bruk av impasto-teknikken.

Fra tidligere tider var det mest oljefarger som ble brukt. Det ga kunstneren tid til å arbeide med verket. Også akrylmaling kan brukes, men da ofte med tilsetting av et tørkehemmende middel. Akvarell og tempera er medier som er for flytende til at de kan legges pastost.

Noen kunstnere blander forskjellige pulversubstanser inn i malingen for å oppnå bestemte effekter. Andre riper seg ned gjennom lagene, for å hente opp og lage mønstre med tidligere lagte lag. Impastoteknikken har vært brukt av kunstnere som Tizian og Rembrandt for å forsterke virkningen av folder i klær, mens senere kunstnere har lagt mer vekt på styrken i uttrykket. Impresjonismen gir mange eksempler.

I Norge finnes mange eksempler på impastomaleri, med Jakob Weidemann som ett av de mest representative eksempler fra nyere tid.^[2]

Etymologi

Ordet impasto har italiensk opprinnelse; der det betyr «deig» eller «blanding»; relatert til verbet impastare, «å elt», eller «å lime». Italiensk bruk av impasto omfatter både et maleri og en potteteknikk. Rotsubstantivet til impasto er pasta, som betyr «lim».^[3][4]