Irans atomprogram

Irans atomprogram ble startet på 1950-tallet med hjelp fra USA gjennom programmet Atomer for fred. I 1967 sto det første forskningssenteret for kjernekraft ferdig i Teheran (Tehran Nuclear Research Center) med en 5 MW forskningsreaktor for høyanriket uran.^[1] I 1968 signerte Iran Ikkespredningsavtalen og åpnet dermed for kontroll fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), og i 1973 ble Irans atomenergiorganisasjon opprettet for å regulere og utvikle landets kjerneteknikkindustri.^[2]

Iransk avisutklipp fra 1968 med teksten: «En fjerdedel av irans atomenergiforskere er kvinner.» Fotografiet viser iranske doktorgradsstudenter foran forskningsreaktoren i Teheran.

Amerikanske og vesteuropeiske regjeringer støttet og oppmuntret atomkraftprogrammet frem til den iranske revolusjonen i 1979, der sjahen ble styrtet. Etter revolusjonen ble programmet satt på vent fordi internasjonale selskaper trakk seg ut av landet, og stans i leveranser av høyanriket uran medførte at forskningsreaktoren i Teheran måtte stenge. På 1990-tallet startet Iran et samarbeid med Russland som resulterte i at Irans første kjernekraftverk ble ferdigstilt i 2010.

Kjernekraftverket i Bushehr

Utdypende artikkel: Bushehr kjernekraftverk

Modell av Bushehr I

I 1975 signerte tyske Kraftwerk Union AG, et fellesforetak av Siemens AG og AEG Telefunken en kontrakt på å bygge to 1 196 MWe trykkvannsreaktorkraftverk i Bushehr, som skulle ferdigstilles i 1981. Som følge av revolusjonen i januar 1979 stanset Kraftwerk Union byggingen med en reaktor 50 % ferdig, og den andre reaktoren 85 % ferdig. I juli samme år trakk selskapet seg helt ut av Iran. Kraftverkene ble stående uferdige, og ble skadet under Iran-Irak-krigen på 80-tallet.

På starten av 90-tallet dannet Den russiske føderasjon en felles forskningsorganisasjon med Iran kalt Persepolis, som tilbød Iran russiske atomeksperter, og i 1995 signerte Iran en avtale med det russiske selskapet Atomstroiexport om å installere en 915 MWe VVER-1000 trykkvannsreaktor i Bushehr I. Reaktoren ble ferdigstilt i mars 2009, og en åpningsseremoni ble holdt 21. august 2010. Problemer oppsto under de innledende testene, og kraftverket ble først tilkoblet strømnettet 4. september 2011.^[3]

Yellowcake, råstoffet til uranheksafluorid-anlegget utenfor Isfahan.

Anleggene utenfor Isfahan

På 1970-tallet ble det etablert et forskningssenter for kjerneteknikk i tilknytning til Universitetet i Isfahan for å utdanne personell til de planlagte kjernekraftverkene i Bushehr. Senteret ligger 15 kilometer sørøst for Isfahan (32°34′51″N 51°49′38″Ø), og opererer fire små kinesisk-bygde forskningsreaktorer.^[4]

På det samme området finnes en fabrikk for produksjon av uranheksafluoridgass (UF₆) fra såkalt yellowcake, behandlet uranmalm. Iran informerte IAEA om planene for fabrikken i 1996,^[4] men den ble først ferdigstilt i 2004. Det ferdige produktet sendes videre til anlegget i Natanz for anrikning.^[5]

Urananrikningsanlegget i Natanz

Anlegget i Natanz forsvares av Luftvernartilleri.

Irans første urananrikningsanlegg ligger rundt 30 km nord-nordvest for Natanz (33°43′33″N 51°43′21″Ø), og ble først avslørt av den iranske dissidenten Alireza Jafarzadeh i august 2002. Da IAEA besøkte anlegget i 2003 var 160 sentrifuger klare til drift. I 2012 er det installert rundt 9 000 sentrifuger som produserer lavanriket uran.^[6]

Mens anlegget i begynnelsen anriket uran til 3,5 %, ble det i februar 2010 meldt at anlegget hadde begynt å anrike en liten mengde uran til 20 % for bruk i forskningsreaktoren i Teheran,^[7] senere bekreftet av IAEA (19,8 %). De første 20 % brenselsstavene ble installert i forskningsreaktoren i 2012, som brukes til å produsere medisinske isotoper for behandling av kreftpasienter.^[6]

Andre atomanlegg i Iran

• I mars 2005 åpnet Irans første urangruve i Saghand.
• I august 2006 åpnet et anlegg for produksjon av tungtvann i Arak (34°22′12″N 49°14′41″Ø). En 40 MW tungtvannsreaktor kalt IR-40 ble påbegynt i Arak i 2004.
• 6. mars 2007 meldte Iran om et nytt planlagt kjernekraftverk på 360 MWe utenfor Darkhovin (30°42′28″N 48°22′48″Ø). Byggingen skal ha startet i 2008.^[8]
• 21. september 2009 informerte Iran IAEA at landet var i gang med å bygge sitt andre anrikningsanlegg, dette i Fordo, nord for Qom, og med en kapasitet på rundt 3 000 sentrifuger.

Atomvåpen

Iran hadde tidligere et prosjekt med kodenavnet Amad, som skulle lede mot utvikling av atomvåpen. Prosjektet, som ble ledet av Mohsen Fahkrizadeh, ble stanset i 2003, og siden har det ikke fremkommet klare indikasjoner på at landet ønsker å utvikle atomvåpen. Landets religiøse leder, ayatollah Khamenei utstedte i oktober 2003 en fatwa som forbød produksjon og bruk av alle former for masseødeleggelsesvåpen.^[9]

IAEA, som jevnlig inspiserer Irans atomanlegg, har imidlertid flere ganger uttrykt bekymring for at atomprogrammet kan ha en «mulig militær dimensjon», blant annet i en mye omtalt rapport i november 2011. Bekymringen skal bygge på at landet utvikler komponenter som kan være nyttige i utviklingen av atomvåpen, men som riktignok også kan brukes til andre ting.^[10][11][12] Tidligere direktør i IAEA, Robert Kelley, har kritisert organisasjonen for å male et skrekkbilde av atomprogrammet.^[13]

Det er ikke kjent at Iran anriker uran utover 20 % og ifølge president Ahmadinejad har landet heller ikke noen planer om dette. Anriking til over 90 % er nødvendig for bruk i atomvåpen, men Ahmadinejad har kalt atomvåpen «u-islamske».^[6]

Internasjonal avtale

Atomavtalen med Iran ble inngått i 2015 mellom Iran på den ene side og på den andre side de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd (Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike og USA) pluss Tyskland og EU. Avtalen gjaldt fra 16. januar 2016. Avtalen gav internasjonalt innsyn i det iranske atomprogrammet, mens internasjonale sanksjoner ble opphevet. USA, som hadde inngått avtalen da Obama var president, trakk seg fra avtalen i 2018 under Trumps første presidentperiode.

Etter at USA drepte generalen Qasem Soleimani i januar 2020, erklærte Iran at landet ikke lenger så seg bundet av atomavtalen og at det ville anrike uran igjen.^[14]