José de San Martín

José Francisco de San Martín Matorras (født 25. februar 1778 i Yapeyú i visekongedømmet La Plata som nå er del av Argentina, død 17. august 1850 i Boulogne-sur-Mer i Frankrike) var argentinsk general og frigjøringshelt som spilte en sentral rolle i avkolonialiseringen av Latin-Amerika.

José de San Martín
Født		José Francisco de San Martín y Matorras 25. feb. 1778[1][2][3][4] África[5]
Død		17. aug. 1850[2][3][4][6] (72 år) Boulogne-sur-Mer
Beskjeftigelse		Militært personell, politiker, soldat
Embete		Perus president (1821–1822) Government of Mendoza (1814–1816) Commander-in-Chief of the Chilean Army
Utdannet ved		Royal Seminary of Nobles of Madrid
Ektefelle		María de los Remedios de Escalada
Far		Juan D' San Martin y Gómez
Mor		Gregoria Matorras[7] Rosa Guarú (kildekvalitet: påstått)[8]
Søsken		Juan Fermín de San Martín Jerónima San Martín de Buchardo y de Herrera
Barn		Mercedes Tomasa San Martín y Escalada
Parti		Patriot
Nasjonalitet		Argentina
Gravlagt		Catedral Metropolitana de Buenos Aires
Utmerkelser		Solordenen Æresdoktor ved San Marcos nasjonale universitet
Signatur
José de San Martín på Commons

Likesom Simón Bolívar i nord, kjempet San Martín i sør, mot Spania. Han er nasjonalhelt i Argentina, Chile og Peru og forekommer på flere søramerikanske pengesedler og frimerker.

Liv og virke

Bakgrunn

San Martín ble født som sønn av en spansk offiser. Han ble utdannet ved en militærskole i Madrid.^{[trenger referanse]} Han kjempet deretter i den spanske armé mot Portugal, i Afrika og mot Napoleon Bonaparte. I 1812 sluttet han i den spanske hær og reiste hjem til Argentina.

Opprørsleder

I hjemlandet sluttet han seg til opprørerne. San Martín kjempet sammen med general José Zavala i slaget ved San Lorenzo i den argentinske frihetskrig den 3. februar 1813. Han ble general etter slaget.

Senere reiste han til Peru for å hjelpe arméen der mot Spania. Etter det møtte han Bernardo O'Higgins og hjalp ham i den chilenske frihetskrig og befridde Santiago de Chile 17. mars 1818.

Den 26. juli og 27. juli 1822 møtte han Simón Bolívar i Guayaquil bak stengte dører og uten vitner, der de planla fremtiden for Latin-Amerika.^{[trenger referanse]} Her mislyktes det første forsøk på å skape en enhetlig politikk det på søramerikanske kontinent med det mål å bekjempe den utenlandske dominansen.^{[trenger referanse]}

Den 3. august 1821, rett etter selvstendighetserklæringen den 28. juli, ble for en overgangsperiode protektoratet Peru opprettet. San Martín ble utnevnt til protektor, en post han hadde til den 20. september 1822. Den 8. oktober 1821 var den permanente konstitusjonen midlertidig i gang og den 17. desember 1822 ble den stadfestet. Den peruanske republikk hadde tatt form.

I 1824, etter sin hustru Remedios de Escaladas død, reiste han til Frankrike med datteren Mercedes, og der levde han resten av sitt liv i Boulogne-sur-Mer.