Kappkuppet
et forsøk på statskupp i Tyskland i 1920 From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Kappkuppet eller Kapp-Lüttwitz kuppet var et mislykket forsøk på statskupp i Tyskland i 1920. Kuppet ble ledet av embetsmannen Wolfgang Kapp og infanterigeneralen Walther von Lüttwitz.
Målsetningen for de høyreradikale kuppmakerne var å styrte Weimarrepublikken, opprette et militærdiktatur, og på denne måten reversere de politiske, økonomiske og sosiale forandringene som fulgte av novemberrevolusjonen. Den direkte foranledningen til kuppforsøket, var gjennomføringen av Versaillestraktatens bestemmelser om å redusere hæren og å nedlegge frikorpsene.
Kappkuppet kulminerte ved at en marinebrigade inntok regjeringskontorene i Berlin, og regjeringen måtte rømme til Stuttgart. Reichswehr vegret seg i stor grad for å bistå regjeringen. Det dårlig planlagte kuppet fikk samtidig liten støtte, og særlig motviljen i departementsbyråkratiet fikk betydning. Kuppførsøket ble dessuten møtt med generalstreik over hele landet. Etter fire dager, fra 13. til 17. mars 1920 var kuppforsøket over.
Remove ads
Bakgrunn
Versaillestraktaten av 19. juni 1919 artikkel 160, bestemte at Tyskland bare kunne ha 100 000 yrkessoldater. Det medførte at ca. 300 000 soldater fra Reichswehr og frikorpsene måtte sies opp i løpet av sommeren 1919. Riktignok ble fristen utsatt til årsskiftet.[1][2]
Våren 1920 trådte ledelsen i organisasjonen Nationale Vereinigung sammen. Den var stiftet i oktober 1919 og etterfulgte Deutsche Vaterlandspartei. Nationale Vereinigung ønsket et militærdiktatur i Tyskland, og en opphevelse av Versaillestraktaten.[2]
I ledelsen av Nationale Vereinigung fantes blant andre general Erich Ludendorff og lederen for de fleste frikorpsene, Walther von Lüttwitz. Her var også den prøyssiske embetsmannen Wolfgang Kapp som også holdt tett kontakt med general Lüttwitz. Medlem av organisasjonen var også Traugott von Jagow, den siste prøyssiske politipresidenten i Berlin, og Waldemar Pabst som hadde vært ansvarlig for mordene på Rosa Luxembourg og Karl Liebknecht.[2]
Den 29. februar 1920 beordret reichswehrminister Gustav Noske oppløsning av frikorpset Marinebrigade Ehrhardt og i tillegg frikorpset Loewenfeld.[1]
Remove ads
Okkupasjon av regjeringsbygningene i Berlin
Frikorpsenes ledere nektet å akseptere regjeringens beslutning om å bli oppløst, og 12. mars marsjerte den 6 000 mann store marinebrigaden under ledelse av korvettkaptein Hermann Ehrhardt, mot Berlin.[2] Om morgenen 13. mars 1920 hadde brigaden okkupert regjeringskontorene i hovedstaden, under ledelse av general Lüttwitz.[1] Kuppmakerne utropte Kapp til rikskansler.[3]
En linje fra soldatenes kampsang «Hakekors på stålhjelm, svart-hvitt-rødt bånd, brigade Ehrhard kalles vi (Hakenkreuz am Stahlhelm, schwarz-weiß-rotes Band, die Brigade Erhardt werden wir genannt)», ga uttrykk for deres völkische og aggressive nasjonale sinnelag.[1]
Forsvarsminister Noske gikk til Reichswehr (den regulære hæren) for få hjelp å slå ned opprøret, men møtte motstand. General Hans von Seeckt som var sjef for hærledelsen, uttalte at «Reichswehr skyter ikke på Reichswehr (Reichswehrtruppen (würden) niemals auf andere Reichswehrtruppen schießen».[2] Regjeringen, under ledelse av rikskansler Gustav Bauer og ledsaget av rikspresidenten Friedrich Ebert, forlot Berlin og endte i Stuttgart.[1]
Det kommunistiske KPD som foraktelig kalte Weimarrepublikken for «Noske-demokratiet», sluttet seg nølende til motstanden mot kuppmakerne. Flere steder kom de i væpnet kamp med kuppmakerne.[2]
Remove ads
Byråkratiets motstand, generalstreik
Allerede 13. mars 1920 møtte sosialdemokratiske regjeringsmedlemmer i de fleste store tyske byene med en oppfordring fra SPDs generalsekretær Otto Wels om å gå til generalstreik. Dette vakte imidlertid straks så stor irritasjon i Reichswehr at regjeringen likevel tok avstand fra oppfordringen. En hovedårsak til at kuppet mislyktes var at departementsbyråkratiet vegret seg for å delta. En medvirkende årsak var imidlertid også generalstreiken som helt lammet offentlige tjenester.[1]
Kuppforsøket var dårlig forberedt. Det fikk ingen solid støtte bortsett fra hos storbøndene, offiserer og myndighetene øst for Elben. Den 17. mars brøt det sammen over hele landet. Om kvelden den 17. mars bestemte Kapp sammen med sine militære rådgivere å oppgi forsøket på statskupp.[2][4]
Utrenskningene i Reichswehr, av tilhengere av kuppet, var begrensede. Ved riksdagsvalget i 1920 mistet koalisjonen SPD, Zentrum, DDP dessuten sitt flertall.[4]
Etter nederlaget reiste Kapp til Sverige og Lüttwitz til Ungarn. Ehrhardt gjemte seg i Bayern.[2] Kapp vendte tilbake til Tyskland i april 1922 i håp om å bli renvasket i en rettergang i Reichsgericht. Han døde av kreft mens han satt i varetekt i Leipzig.[5] Lüttwitz fikk amnesti i 1924 og vendte tilbake til Tyskland.[6]
Oppfordring til generalstreik mot diktator Kapp, 15. mars 1920.
En plakat som forteller om det monarkistiske kuppets løgner, morer soldatene.
Demonstrasjon i Køln, mot kuppet. Kapp og Lüttwitz i plakatform, er symbolsk hengt. En kvart million deltakere, forteller bildeteksten.
Ruhroppstanden
I Ruhrområdet dannet det seg den såkalte Rote Ruhrarmee (rød Ruhrarmé), som under den såkalte Ruhroppstanden utvidet generalstreiken til åpen oppstand mot republikken. Den tyske regjeringen anså seg da tvunget til ikke bare å mobilisere Reichswehr, men satte også inn frikorpsene mot opprørerne.[4]
Minnestein i Grünau i Berlin
Minneplate for seieren over kuppmakerne, plassert på Wetter stasjon i Ruhr
Remove ads
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads