Kongeriket Frankrike

	Royaume de France ; Kongeriket Frankrike
Kongelige standard	Frankrikes våpenskjold
	Motto; Montjoie Saint Denis!
	Nasjonalsang; Marche Henri IV; "Henrik IVs marsj";
	Plasseringa til FrankrikeKongeriket i Frankrike i 1789
Hovedstad	Paris (900–1682); Versailles (1682–1789); Paris (1789–1792)
Språk	Offisielt språk:; Franskb; Utbredt:; Oksitansk, Bretagnesk,; Baskisk, Katalansk, Elsassisk, Vallonsk; Francique,; Frankoprovençalsk
Religion	Romersk katolsk
Styreform	Eneveldig monarki
	Konge
- 843–877	Karl II (første)
- 1774–1792	Ludvig XVI (siste)
Frankrikes statsminister
- 1589–1611	Maximilien de Béthune (første)
- 1790–1791	Armand Marc de Montmorin Saint-Hérem (siste)
Lovgivende forsamling	Stenderforsamling
Historie
- Traktaten i Verdun	843
- Huset Capet	987–1328
- Huset Valois	1328–1589
- Hundreårskrigen	1337–1453
- De italienske kriger	1494–1559
- Den første franske republikk	1792
Valuta	Livre, Franc, Écu, Louis d'or
I dag en del av	Republikken Frankrike

Kongeriket Frankrike (fransk: Royaume de France), var et monarki i Vest-Europa fra middelalderen av fram til 1700-tallet. Staten var forgjenger til dagens moderne franske republikk. Landet var blant de mektigste i Europa, og en stormakt siden senmiddelalderen og hundreårskrigen. Landet var også en tidlig kolonimakt, med store landområder i Nord-Amerika.

Kjappe fakta

Frankrike begynte som Vestfrankerriket (latin: Francia Occidentalis), den vestre halvdelen av det karolingske rike, etter Verdun-traktaten (843). En gren av det karolingske dynasti fortsatte å herske fram til 987, da Hugo Capet ble valgt til konge og grunnla Huset Capet. Landet var kjent som Francia og keiseren som rex Francorum («Frankernes konge») inn til høymiddelalderen. Den første kongen som kalte seg selv roi de France («Kongen av Frankrike») var Filip II, i 1190. Frankrike fortsatte å være styrt av en Capets kadettlinjer, Huset Valois og Huset Bourbon, fram til monarkiet ble kastet i 1792 i den franske revolusjon.

Frankrike i middelalderen var en desentralisert føydalstat. I Hertugdømmet Bretagne og Fyrstedømmet Catalonia var kongens makt knapt merket. Lorraine og Provence var tysk-romerske stater og ikke en del av Frankrike enda. Opprinnelig ble de vestfrankiske kongene valgt av de sekulære og geistlige magnatene, men den vanlige kroningen av kongens eldste sønn innledet et system med mannlig fødselsrett, som ble nedskrevet i den saliske lov. I senmiddelalderen gjorde de engelske kongene krav på den franske tronen, som førte til en rekke konflikter kjent som Hundreårskrigen (1337–1453). Etter krigen forsøkte Frankrike å etablere tilstedeværelse i Italia, men ble beseiret av det spanske rike i de påfølgende italienske kriger (1494–1559).

Tidligmoderne Frankrike ble stadig mer sentralisert, fransk begynte å fordrive andre språk fra offisiell bruk, og monarken utvidet sin absolutte makt – dog i et administrativt system (kjent som Ancien Régime) gjort komplisert av historiske og regionale ulikheter i beskatning, og lovlige, juridiske og geistlige oppdelinger, samt lokale prerogativer. Religiøst ble Frankrike delt mellom den katolske majoritet og den protestantiske minoritet hugenotter. Etter en rekke borgerkriger – de franske religionskrigene – ble hugenottene tolerert gjennom ediktet i Nantes. Frankrike gjorde og krav på store området i Nord-Amerika, kjent under navnet Ny-Frankrike. Kriger med Storbritannia førte til store landsavståelser som gjorde at Frankrike mistet mesteparten av sine amerikanske landområder innen 1763. Frankrike bidro i den amerikanske uavhengighetskrig til å sikre kolonienes uavhengighet.

Frankrike ble et konstitusjonelt monarki i 1791, men kongedømmet ble avviklet ett år senere og erstattet av Den første franske republikk. Restaurasjonen i Frankrike av en koalisjon av monarkiske stormakter i 1814 førte til gjenintroduksjonen av Huset Bourbon, og varte (med unntak av De hundre dagene i 1815) fram til den franske revolusjonen av 1848.