Lazare Carnot

Lazare Nicolas Marguerite Carnot (født 13. mai 1753 i Nolay, død 2. august 1823 i Magdeburg) var en fransk militær, politiker og matematiker.

Lazare Carnot
Født		Lazare Nicolas Marguérite Carnot 13. mai 1753[1][2][3][4] Nolay (Kongeriket Frankrike)[5]
Død		2. aug. 1823[1][2][3][4] (70 år) Magdeburg (Kongeriket Preussen)[6][5]
Beskjeftigelse		Matematiker, politiker, militæringeniør, offiser, fysiker, ingeniør, lyriker, entreprenør, naturviter
Embete		Parlamentsmedlem i Frankrike (1791–1793) krigsminister (1800–1800) president av nasjonalkonventet (1794–1794) president of the French Academy of Sciences (1803–1804) Member (1793–1794) direktør (Direktoriet, 1795–1797) innenriksminister (1815–1815)
Utdannet ved		Lycée militaire in Autun (1768–1769)[5] École royale du génie de Mézières (1771–1773)[5]
Søsken		Claude-Marie Carnot Joseph Carnot
Barn		Nicolas Léonard Sadi Carnot Hippolyte Carnot
Parti		Marais
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Panthéon (1889–)[7] Nordfriedhof (1823–1889)[7]
Medlem av		Det franske vitenskapsakademiet Bayerische Akademie der Wissenschaften
Utmerkelser		Storkors av Æreslegionen Ridder av Sankt Ludvigsordenen Navn inngravert på Triumfbuen Liste over de 72 navnene på Eiffeltårnet[8]
Signatur
Våpenskjold
Lazare Carnot på Commons

Han var far til fysikeren Nicolas Léonard Sadi Carnot og statsmannen Lazare Hippolyte Carnot.

Biografi

Carnot var først bestemt for prestestanden, men studerte i stedet matematikk. Han var først ingeniørsoffiser og ble i 1791 medlem av den lovgivende forsamling, og i 1792 av konventet, der han gjorde seg bemerket som venstresidens mest sakkyndige medlem på det militære området. I 1793-95 var han medlem av Comité de salut public (Velfredskomiteen). Overbevist om nødvendigheten av en kraftig politikk innad, fulgte han lenge samme politiske kurs som Robespierre og tok aktiv del i Dantons fall, selv om han senere prøvde å fornekte sin del av skrekkveldet. Carnot hadde i velferdskomiteen mest med militære anliggende å gjøre, og revolusjonsarméens fremganger har Carnot delvis æren for. Han var imidlertid kjølig stemt mot Robespierres religiøse planer, og distanserte seg mer og mer fra ham og stod i konflikt med ham ved hans fall.

Han forlot kort etter velferdskomiteen, og forsøkte å innta en formidlende stilling mellom thermidormennenes høyre- og venstrefraksjoner og var, om enn ikke offisielt, en av de ledende for det nye regimets militære politikk.

Et forsøk på å få Carnot anklaget for delaktighet i skrekkveldet slo feil, og da den nye regjeringsformen trådte i kraft, ble Carnot leder av Direktoriet. I 1797 gjorde Carnot seg særskilt til talsmann for en moderat innenrikspolitikk og ble av den grunn mistenkeliggjort av sina kolleger for rojalisme. Han ble sammen med Barthélemy utelukket fra direktoriet samme år ved statskuppet 18. fructidor og flyktet fra landet.

Etter at Napoleon Bonaparte hadde grepet makten, ble Carnot hjemkalt, og i 1800 ble han krigsminister i en kort tid. I 1802 ble han medlem av tribunatet. Som den eneste av alle dets medlemmer stemte han mot det dekretet som opprettet livstidskonsulatet og keiserdømmet, og han var leder for venstreopposisjonen mot Bonaparte. Først etter at ulykkene for Frankrike begynte å hope seg opp i 1814 stilte han seg til Napoleons disposisjon. I de hundre dagene var han igjen krigsminister. Etter bourbonenes andre restaurasjon ble han landsforvist som kongemorder.

Verker

Réflexions sur la métaphysique du calcul infinitésimal, 1797

Carnot publiserte også vitenskapelige tekster, deriblant Essai sur les machines en general (1784), Æuvres mathématiques (1796), Réflexions sur la métaphysique du calcul infinitésimal (1797, 4. opplag 1860), Géométrie de position (1803), De la défense des places fortes (1810; hovedverk), Mémoire sur la fortification primitive (1823).

Også som dikter prøvde han seg, men med mindre hell.