Leirklining

Leirklining er en blanding av leire, halm og kumøkk som over store deler av verden brukes eller har vært brukt som materiale til husbygging.

Engelsk bindingsverkshus nær Warwick. Fagene er fylt med leirklining på flettverk av kvister. Utvendig kalkpuss er delvis defekt, slik at flettverket vises. Teknikken kalles «wattle-and-daub».

Leiren ble som oftest klint på et flettverk av kvister. Helt opp til begynnelsen av 1900-tallet ble det i nordeuropeiske hus av bindingsverk brukt leirklining på flettverk til å tette mellom stolpene i veggene.^[1]

Leirklint flettverk er en av de tidligst påviste byggemåter for vegger, noe som bekreftes av etymologien for mange ord i germanske språk. Det norske ordet 'vegg' er beslektet med ordet 'vidje' og antyder at flettverk av vidjer er et eldgammelt veggmateriale.^[2] Det tyske ordet for vegg, 'Wand', kommer fra en indoeuropeisk rot som betyr 'å vinde, flette eller sno'. På dansk bruktes ordet 'vendring' om innflettingen av tynne kvister mellom «staver» i bindingsverkets «tavler», før naboene i landsbyen ble invitert til dugnad eller «klinegilde».^[3]

Ved arkeologiske undersøkelser finner man ofte leirklining i form av fragmenter av brent leire med avtrykk av flettverk på tuftene etter nedbrente forhistoriske langhus.^[4]