Liste over Libanons presidenter

Dette er en liste over Libanons presidenter. Selv om det ikke er spesifikt skrevet i konstitusjonen, har en muntlig enighet kjent som Nasjonalpakten (al-mithaq al-watani), besluttet i 1943, resultert i at tittelbæreren har vært maronittkristen i hver eneste valgperiode siden den gang. Flere av presidentene før 1943 kom fra ikke-maronittiske sekter, selv om de var kristne.

Presidenten velges av Det libanesiske parlamentet for en seksårsperiode. Teoretisk sett kan han bli valgt av et simpelt flertall, men i praksis blir han normalt valgt ved en oppnåelse av konsensus mellom landets politiske fraksjoner.

Før uavhengigheten

      Uavhengig       Den nasjonale blokk       Falangistpartiet       Den konstitusjonelle blokk

Bilde		Navn (født–død)	Embetstid	Parti
		Charles Debbas (1884–1935)	26. mai 1926–2. januar 1934	Uavhengig
		Privat-Antoine Aubouard (1874–1934) (konstituert)	2. januar 1934–30. januar 1934
		Habib Pasha al-Saad (1867–1942)	30. januar 1934–20. januar 1936	Den nasjonale blokk
		Émile Eddé (1886–1949)	20. januar 1936–4. april 1941	Den nasjonale blokk
		Pierre-Georges Arlabosse (1891–1950) Konstituert	4. april 1941–9. april 1941	Uavhengig
		Alfred Naccache (1888–1978)	9. april 1941–18. mars 1943	Falangistpartiet
		Ayoub Tabet (1884–1947) Konstituert	19. mars 1943–21. juli 1943	Uavhengig
		Petro Trad (1886–1947)	22. juli 1943–21. september 1943	Uavhengig
		Bechara al-Khoury (1890–1964)	21. september 1943–11. november 1943	Den konstitusjonelle blokk
		Émile Eddé (1886–1949)	11. november 1943–22. november 1943	Den nasjonale blokk

Etter uavhengigheten

      Den konstitusjonelle blokk       De libanesiske væpnede styrker       Det nasjonal-liberale parti       Chebabist       Marada-bevegelsen       Falangistpartiet       Uavhengighetsbevegelsen       Framtidsbevegelsen       Den frie patriotiske bevegelse

Bilde		Navn (født–død)	Embetstid	Parti	Valg
		Bechara al-Khoury (1890–1964)	22. november 1943–18. september 1952	Den konstitusjonelle blokk	1943 1948
		Fuad Chehab (1902–1973) Konstituert (Statsminister)	18. september 1952–22. september 1952	De libanesiske væpnede styrker	—
		Camille Chamoun (1900–1987)	23. september 1952–22. september 1958	Den konstitusjonelle blokk (til 1958)	1952
				Det nasjonal-liberale parti (1958)
		Fuad Chehab (1902–1973)	23. september 1958–22. september 1964	Uavhengig	1958
		Charles Helou (1913–2001)	23. september 1964–22. september 1970	Chebabist	1964
		Suleiman Franjieh (1910–1992)	23. september 1970–22. september 1976	Marada-bevegelsen	1970
		Élias Sarkis (1924–1985)	23. september 1976–22. september 1982	Chebabist	1976
		Bashir Gemayel [a] (1947–1982)	valgt, men tiltrådte aldri embetet	Falangistpartiet	1982
		Amine Gemayel (1942–)	23. september 1982–22. september 1988	Falangistpartiet	—
		Salim al-Hoss [b] (1929–) Konstituert (Statsminister)	22. september 1988–5. november 1989	Uavhengig	—
		Michel Aoun [c] (1933–) Konstituert (Statsminister)	22. september 1989–13. oktober 1989	De libanesiske væpnede styrker	—
Den andre libanesiske republikk
		René Moawad (1925–1989)	5. november 1989–22. november 1989 (drept i et attentat)	Uavhengighetsbevegelsen	5. nov. 1989
		Salim al-Hoss (1929–) Konstituert (Statsminister)	22. november 1989–24. november 1989	Uavhengig	—
		Elias Hrawi (1926–2006)	24. november 1989–24. november 1998	Uavhengig	24. nov. 1989
		Émile Lahoud (1936–)	24. november 1998–23. november 2007	Uavhengig	1998
		Fouad Siniora (1943–) Konstituert (Statsminister)	24. november 2007–25. mai 2008	Framtidsbevegelsen	—
		Michel Suleiman (1948–)	25. mai 2008–25. mai 2014	Uavhengig	2008
		Tammam Salam (1945–) Konstituert (Statsminister)	25. mai 2014–31. oktober 2016	Framtidsbevegelsen	—
		Michel Aoun (1933–)	31. oktober 2016–31. oktober 2022	Den frie patriotiske bevegelse	2016
		Najib Mikati (1955–) Konstituert (Statsminister)	31. oktober 2022–9 januar 2025	Azm-bevegelsen	—
		Joseph Aoun (1964–)	9. januar 2025

Fotnoter

Type nummerering

1. Bashir Gemayel vant presidentvalget 23. august 1982, men ble drept i et attentat 14. september 1982.
2. Amine Gemayel bestemte seg for å utnevne den maronittkristne hærsjefen Michel Aoun som statsminister, til tross for tradisjonen med å reservere embetet for en sunnimuslim. Hoss nektet å overlate statsministerposten til Aoun, så de to endte opp med å lede rivaliserende administrasjoner; mens Aoun okkuperte presidentpalasset i Baabda, etablerte Hoss sitt eget kontor i det muslimsk-dominerte Vest-Beirut.
3. Avtroppende president Amine Gemayel avskjediget den sivile regjeringen til fungerende statsminister Selim al-Hossut og utnevnte Michel Aoun som statsminister for en militærregjering, som bestod av tre kristne og tre muslimske medlemmer. Muslimene nektet å tjenestegjøre i Aouns regjering og innleverte sine avskjedssøknader neste dag. Aoun kontrollerte sin egen militære fraksjon, som i stor grad var basert i Øst-Beirut.

Eksterne lenker

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata

Autoritetsdata