Luciano Berio

Luciano Berio (1925–2003) var en italiensk komponist.

Luciano Berio
Født		24. okt. 1925[1][2][3][4] Imperia Oneglia[5]
Død		27. mai 2003[1][2][3][4] (77 år) Roma[5]
Beskjeftigelse		Klassisk komponist, dirigent, pedagog, musikkpedagog, universitetslærer, pianist, musiker, komponist
Utdannet ved		Conservatorio Giuseppe Verdi
Ektefelle		Cathy Berberian
Nasjonalitet		Italia (1946–2003) Kongedømmet Italia (1925–1946)
Medlem av		Det europeiske akademi for vitenskap og kunst American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		11 oppføringer Guggenheim-stipendiet (1968)[6] Praemium Imperiale (1996)[7] Ernst von Siemens' musikkpris (1989)[8] Storkors av Republikken Italias fortjenstorden Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Premio Feltrinelli Wolf-prisen (kunst; 1991; sammen med: Yehudi Menuhin) Gullmedalje av den italienske fortjenstorden for kultur og kunst Royal Philharmonic Society Award (Chamber-Scale Composition; 1995)[9] Republikken Italias fortjenstorden Fortjenstmedaljen for kultur og kunst
Periode		Neue Musik
Sjangre/ former		Opera
Instrument		Piano
IMDB		IMDb
Luciano Berio på Commons

Berio var en pionér på elektronisk musikk og kjent for sine eksperimentelle verk.

Verk

• Thema (Omaggio a Joyce), 1958
• Sequenza I, 1958
• Circles, 1960
• Visage, 1961
• Passaggio (messa in scena), 1961–1962
• Folk Songs, 1964
• Laborintus II; med dette verket vant han Prix Italia i 1966
• Gesti, 1966 (Verk for altblokkfløyte solo)
• Chemins II, 1967
• O King, 1968
• Sinfonia, 1968
  • Tilegnet Leonard Bernstein; Bestillingsverk for New York Philharmonic som uroppførte verket med Swingle Singers i 1968 under ledelse av Berio selv. Den endelige femsatsige versjon ble uroppført på Donaueschinger Musiktage med Südwestfunk-Orkester Ernest Bour.
• Recital I (for Cathy), 1972
• A-Ronne, 1975
• Cries of London, 1976. Verk med 7 satser for SSAATTBB.
• Corale, 1981
• Un Re in ascolto, 1983
• Ofanìm, 1988 (rev. 2000)
• Outis, 1996
• Cronaca del Luogo, 1999
• Sequenza XIV, 2002
• Stanze, 2003