Lullubi

Lullubi eller Lulubi (akkadisk: 𒇻𒇻𒉈: Lu-lu-bi, akkadisk: 𒇻𒇻𒉈𒆠: Lu-lu-biki, «Lulubienes land»), også kjent som Lullu,^[1][2][3][4] var en gruppe stammer i bronsealderen som eksisterte og forsvant i løpet av det 3. årtusen f.Kr., fra en region kjent som Lulubum, nå Sharazor-sletten i Zagrosfjellene i dagens irakiske Suleimania.

Detalj fra Naram-Sin-stelen, til minne om hans seier over Lullubum (Musée du Louvre).

Lullubi var en nabo og noen ganger alliert med det hurritternes bystat Simurrum og kom i konflikt med det semittiskspråklige akkadiske riket og Assyria.^[5] Forskeren Douglas Frayne (1990) har identifisert byen deres Lulubuna eller Luluban med regionens moderne by Halabja i den irakiske regionen Kurdistan. Språket til Lullubi har hittil blitt vurdert som et uklassifisert språk^[6] ettersom det er ikke bekreftet i skriftlig dokumentasjon. Betegnende nok ser imidlertid begrepet Lullubi ut til å være av hurrittisk opprinnelse snarere enn semittisk eller den som ennå ikke har kommet til regionen indoeuropeisk, og navnene på dens kjente herskere har hurrittisk eller mer sjelden semittisk innflytelse, uten spor av indoeuropeisk innflytelse som iransk eller indoarisk.^[7]

Lullubum sies å ha vært et av landområdene som Sargon av Akkad hevdet herredømme over, sammen med naboprovinsen Gutium i sør. Sargons barnebarn Naram-Sin beseiret Lullubi og deres konge Satuni, og lot skrive om det på sin berømte seiersstele. Etter at det akkadiske rike falt for guteerne, gjorde lullubi opprør mot den guteiske kongen Erridupizir.