Marlon Brando
From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Marlon Brando jr. (1924–2004) var en amerikansk skuespiller. Han spilte i filmer som En sporvogn til begjær (1951), Vill ungdom (1953), Storbyhavnen (1954), Gudfaren (1972) og Apokalypse nå! (1979).
I 1998 ble Brando kåret til et av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time. Året etter ble han kåret til tidenes fjerde største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
Remove ads
Karriere
1940-årene–1960-årene
Brandos mor, som elsket teater, introduserte sin sønn tidlig for skuespill. Etter noen års militærtjeneste gjorde han alvor av drømmen om å bli skuespiller. Brando hadde stor suksess på Broadway i rollen som Stanley Kowalski i dramaet En sporvogn til begjær i slutten av 1940-årene. Han hadde sin filmdebut i dramafilmen Mennene (1950). Brando fikk sitt internasjonale gjennombrudd i filmversjonen av En sporvogn til begjær (1951) og ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle for rolletolkningen sin.
Brando spilte den meksikanske opprørslederen Emiliano Zapata i den biografiske filmen Viva Zapata! (1952) og den romerske generalen Marcus Antonius i den historiske dramafilmen Julius Cæsar (1953). Han vant BAFTA og ble nominert til Oscar for begge rolletolkningene. Brando spilte deretter Johnny Strabler, leder for motorsykkelgjengen The Black Rebels, i ungdomsdramaet Vill ungdom (1953). Brando ble belønnet med Oscar, Golden Globe og BAFTA for rollen som Terry Malloy i dramafilmen Storbyhavnen (1954). Han spilte deretter i filmer som det historiske dramaet Désirée (1954), filmmusikalen Typer og kjei (1955) og komedien Tehuset Augustmånen (1956).
Han spilte rollen som Fletcher Christian i en nyinnspilling av det historiske dramaet Mytteriet på Bounty (1962). Brandos oppførsel under innspillingen førte til at han fikk et rykte for å være vanskelig å arbeide med. Filmen tjente inn under halvparten av produksjonskostnadene.[16] De neste årene spilte Brando i eventyrfilmer som Den stygge amerikaneren (1963), dramafilmen Reflekser i et gyllent øye (1967) og komedien Grevinnen fra Hong Kong (1967), Charlie Chaplins siste film.
.jpg)
Gudfaren og Oscar i 1973
Brando gjorde comeback med rollen som mafialederen Don Vito Corleone i Gudfaren (1972). For denne rolleprestasjonen ble han tildelt sin andre Oscar-statuett. Brando ønsket ikke å motta prisen og sendte i stedet indianerkvinnen Sacheen Littlefeather, som på hans oppfordring leste opp noen ord.[17] Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av den amerikanske urbefolkning. Brandos markering var delvis knyttet til protestene som begynte ved Wounded Knee (stedet for Massakren ved Wounded Knee i 1890) noen uker før Oscar-seremonien. Talen ble møtt med både buing og applaus fra publikum.[18] Littlefeather fortalte at sikkerhetsvakter måte holde igjen John Wayne, som tilfeldigvis befant seg bak scenen, for at han ikke skulle gå til fysisk angrep på henne. Da hun gikk av scenen var det flere som med nedsettende kommentarer og gester til henne.[19] I 2022 kom filmakademiet med en formell unnskyldning til Littlefeather for måten hun ble behandlet på. Prisen for beste skuespiller skulle overrekkes av Roger Moore og Liv Ullmann.[20]
Brando ble også tildelt en Golden Globe som han ikke ville motta, som protest mot USAs «imperialisme og rasisme».[21]
Senere virke
Samme året som Gudfaren hadde premiere hadde han suksess i det erotisk-psykologiske dramet Siste tango i Paris. Noen år senere hadde han suksess i krigsfilmen Apokalypse nå! (1979).
I sine senere år opptrådte Brando mer sporadisk på lerretet, og privat slet han hovedsakelig med tre ting – overvekt, utallige rettssaker og sorg over sin unge datters selvmord. I 1990 drepte hans sønn, Christian, sin søster Cheyennes kjæreste – noe søsteren aldri kom over. Hun tok sitt liv fem år senere.[22] Brando døde av respirasjonssvikt 1. juli 2004 i Los Angeles.[16] Han ble kremert, og asken hans ble fordelt mellom familie og venner.[23]
Brando har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.[24] I 1998 ble han kåret til et av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time.[25] Året etter ble Brando kåret til tidenes fjerde største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.[26] I 2005 ble han kåret til et av århundrets ti største ikoner av Variety.[27]
Remove ads
Filmografi
Remove ads
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads