Massemedier

Massemedier, ofte bare omtalt som media eller mediene, er midler for massekommunikasjon, det vil si kommunikasjonskanaler eller meddelelsesmidler som gjør det mulig å spre et budskap til mange mennesker over et stort område på kort tid. Begrepet oppstod i 1920-årene da moderne teknologi skapte en rekke nye muligheter for å distribuere og formidle informasjon. De tradisjonelle massemediene er aviser, radio og fjernsyn, der avsenderne når et stort publikum hver dag, men også ukeblader, tidsskrifter, tegneserier, bøker, film, CD-er og Internettet regnes som massemedier. Massemediene formidler nyheter og informasjon, underholdning, reklame og propaganda.

Internett som kom for alvor i 1995, er en formidlingskanal for internasjonal massekommunikasjon med et tilnærmet uendelig antall budskap.

Aviser er en del av mediene.

TV-mediet er direkte og aktuell kommunikasjon på en nær måte, eksempelvis i direktesendinger

Medienes virkelighetskonstruksjoner kan ha ulike konsekvenser for sosialisering og identitetskonstruksjon til ulike grupper i samfunnet. Enkelte grupper hevdes å bli utelatt fra medieoffentligheten mens andre grupper i vesentlig grad blir fremstilt som avvikende. Særlig gjelder dette etniske minoriteter fra ikke-vestlige nasjoner, men det gjelder også for eksempel eldre, handikappede, ungdom eller homofile.

Begrepsdannelse

Media (en media) er et opprinnelig latinsk ord som i sin grunnleggende, og først brukt betydning, som befinner seg i midten, er et begrep fra språkvitenskap som betegner de stemte eller ustemte lukkelydene b-, d- og gs språklyd i gamle, greske lydsystemer, midt mellom tenues og aspiratae. Media er den bestemte flertallsformen av medium som også brukes i sammenstillingen massemedium. Over tid har flertallsformen massemedier også utviklet seg på norsk, hvor vi nå dessuten finner entallsformen et media, som fra 1960-årene er tatt opp i moderne norsk via engelsk. (kilde: Norsk Riksmålsordbok, bind VI)

Ordet media brukes ofte som synonym til massemediene i et moderne samfunn, det vil si blant annet aviser og tidsskrifter, TV og radio, film og internett, men ordet betegner i videre betydning alle kanaler for kommunikasjon innenfor et samfunn og mellom samfunn, også de som ikke når ut til mange personer på én gang. I tillegg til de tradisjonelle massemediene kan derfor samlebetegnelsen media omfatte alt fra telefoni, post, CD-er og bøker til nye medier og formidlingsteknologier som audiovisuelle medier og mediespillere. Ordet blir ofte også brukt om den moderne mediekulturen og underholdningsindustrien generelt. Etermediene omfatter først og fremst kringkasting.

Massemedia, ofte bare omtalt som media eller mediene, er teknologiske meddelelsesmidler brukt for å spre et budskap til et stort antall mottakere på kort tid.^[1] Begrepet massemedia oppsto på 1920-tallet, da ny og moderne teknologi gjorde det mulig å distribuere og formidle informasjon raskere og mer effektivt. De største tradisjonelle massemediene er radio, fjernsyn og avis, men ukeblader, bøker, tidsskrifter, film og CD-er kategoriseres også som dette. Digitale massemedier over internett har i økende grad overtar markedet til de tradisjonelle mediene.^[1]

Samfunnsbetydning

Mediebransjen er svært viktig både økonomisk, kulturelt og politisk i det moderne samfunnet. Det fins lokale, regionale, nasjonale og internasjonale mediebedrifter med et stort antall ansatte, både journalister, underholdere, teknikere og andre. Mange av selskapene har stor påvirkningskraft og meningsmakt, særlig de som arbeider med TV, som er det mediet som når bredest og har størst gjennomslagskraft i dag.

Informasjonskanalene er imidlertid mange og impulsene flere enn noen gang. Likevel er ofte nyhetsbildet, reklamen og de nye ideene som formidles, like i forskjellige medier. Da massemediene dessuten når stadig større grupper, vil de føre til større ensretting av informasjon og holdninger.

Den fjerde statsmakt

Massemediene, særlig presse og kringkasting, kalles ofte «den fjerde statsmakt» fordi de indirekte kontrollerer de andre statsmaktene regjering, parlament og domstoler gjennom overvåking og rapportering fra journalistene i de frie redaksjonene.

Et medium kan defineres på mange måter. Det kan skilles mellom:

• primærmedier: verken avsender eller mottaker trenger tekniske apparater (f.eks. lyd som medium, språk som medium)
• sekundærmedier: avsender (f.eks. en forfatter som får en bok publisert av et forlag) trenger tekniske apparater for å få produsert sitt verk, men mottakeren trenger ikke tekniske apparater (noen vil riktignok trenge briller for å lese)
• tertiærmedier: både avsender og mottaker trenger avanserte tekniske apparater (utstyr til å kringkaste TV-produksjoner, TV-apparat for å kunne se produktene)

Det er sekundær- og spesielt tertiærmediene som oftest kalles medier. Et medium kan i så fall defineres som organisatoriske og tekniske apparater og innretninger til formidling av meninger, informasjoner og kulturprodukter. Et medium kan også oppfattes som en allianse av tre komponenter: en teknologisk oppfinnelse, en finansiering og en sosial bruksmåte.

Ifølge den tyske medieforskeren Friedrich Kittler er medier i en viss forstand isolerte i forhold til hverandre. Han hevder at det å overføre budskaper fra medium til medium alltid innebærer å underkaste dem andre standarder og utforminger. Et medium kan forsterke visse opplevelsesmåter og innskrenke andre. Medier både inkluderer og ekskluderer måter å sanse og erfare på.

Den kompleksiteten som kjennetegner medier, har en ideologisk dimensjon. Siden den kanadiske medieteoretikeren Marshall McLuhans tid (1960-årene) er det en vanlig oppfatning at kommunikasjon og medier er ideologi, det vil si vevd uatskillelig sammen med systemer av makt, tenkemåter, attityder, praksiser og verdier. Et virvar av aktører bruker dessuten medier og kommunikasjonskanaler slik at budskapene skal passe inn med deres egen ideologi. Vi har dermed å gjøre med ideologi (budskap) formidlet ideologisk (i mediene som kanaler mellom avsendere og mottakere).

Medias makt kan i hovedsak komme til uttrykk på tre måter:^[2]

• Viljesmakt: Medias viljesmakt har som hensikt å sette ting på den politiske dagsordenen gjennom reportasjer og kommentarer.
• Strukturmakt: Eierne av mediebedrifter og distribusjonskanaler har makten til å bestemme innhold (for eksempel andel nyheter og underholdning) og tilgang.
• Definisjonsmakt: Media tegner et bilde av mennesker og deres verdier og levemåter, og bidrar til å forme menneskenes forestillinger.

Mediebransjens oppbygging

Strukturmakten i media hovedsakelig fordeles på sju instanser, med varierende grad av makt og innflytelse; eierne, redaktøren, journalisten, kildene, annonsørene, staten og mottakerne.

• Eierne: Norske medier er hovedsakelig eid av private aktører. Det største unntaket er Norsk rikskringkasting (NRK), som er statseid og Norges allmennkringkaster. De fleste avisene i Norge var tidligere eid av familiegrupper eller politiske partier, men er på 2000-tallet eid av store mediehus. Disse mediehusene har ofte eierandeler i flere aviser, radio- og TV-kanaler. Både i Norge og internasjonalt, fører dette til økt mediekonsentrasjon; store mediekonsern kjøper opp flere, mindre selskap innenfor samme eller lignende bransje. Ofte inngår foretak som driver med produksjon i samme eierstruktur som de som driver med distribusjon.^[3]
• Redaktøren: har ansvaret for innholdet i det redaksjonelle verket, medium eller publikasjonen.^[3]
• Journalisten: samler opplysninger og formidler funnene, som oftest gjennom massemedier. Journalistrollen har fått mindre makt som følge av oppveksten av digitale medier, da terskelen for journalistrollen har blir mer utvannet.^[3]
• Kildene: personer/grupper som journalisten henter informasjonen sin fra. I noen tilfeller kan lobbyister og PR-byrå med egne agendaer være kilder:^[3]
  • Medierådgivere: ofte ansatt hos toppolitikere og næringslivsledere. De konkurrerer med journalistene om å ta regi på media-arenaen; dette for å selge inn historier de vil ha fokus på og tåkelegge de de vil dysse ned.^[4]
  • Lobbyister: påvirker f.eks. politikere til å vedta beslutninger som er fordelaktige for interessene lobbyisten(e) representerer.^[5]
• Annonsørene: vil gjøre sitt budskap om et produkt, varemerke eller tjeneste kjent for potensielle kunder.^[3]
• Staten: har overordnet makt som lovgiver og reguleringsmyndighet. I flere land driver staten med overvåking, kontrollering og sensur av ytringsfrihet for å kontre den økende mediemakten.^[3]
• Mottakerne: Brukerne får makt og kontroll over de digitale plattformene blant annet ved å lage egne nettsider.^[3]

Historie

Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerpressen rundt år 1450 er en viktig hendelse i mediehistorien. Boktrykkerkunsten gjorde det mulig å masseprodusere store antall bøker, som før hadde blitt skrevet for hånd, og bøker ble lettere tilgjengelig for offentligheten. Kunnskap som før hadde vært forbeholdt overklassen og lukkede miljøer, ble lettere tilgjengelig for allmuen. Dette medvirket blant annet til opplysningstiden.^[3]

Fra trykkpressen fikk avisene og tidsskriftene sitt utspring. Opptil 1800-tallet var det små den teknologiske endringer før det første kjente fotografiet kom i 1827. Etterhvert fikk avisene illustrasjoner og bilder.^[3]

Den industrielle revolusjon brakte med seg utvikling innen transport, som jernbane og dampskip. Dette gjorde det lettere for pressen å distribuere nyheter over større avstander. Rotasjonspressen kom i 1863, og avisproduksjonen ble da effektivisert. Det første elektriserte mediet var telegrafen i 1837, og ikke lenge etter kom telefonen. Umiddelbar kommunikasjon over lenge avstander ble da nå mulig.^[3]

Massemediene utviklet seg for fullt i tiden etter år 1900, film og radio er eksempler på nye massemedier fra denne tiden. Enveis kommunikasjon med få sendere og mange mottakere skapte diskusjon om hvordan det eventuelt kunne påvirke befolkningen, spesielt med bruka av reklame. Etter andre verdenskrig kom fjernsynet og skapte en ny nærhet mellom folk over hele verden. Rundt år 2000 har mange av rollene blitt tatt over av mobiltelefoner ogInternett.^[1]

Digitale medier er medium der elektronisk kommunikasjon muliggjøres gjennom datateknologi.^[6] Disse er såkalte alt-mulig-medium, som har bidratt til en videre globalisering.^[3] Eksempler på slike medier er internett, mobiltelefon, videospill, TV og film. Grensene mellom disse mediene er ikke like tydelig som i de tradisjonelle mediene, og ofte smelter de sammen i det vi kaller mediekonvergens – en sammensmelting av medier. Et slikt eksempel er smarttelefoner der man har adgang til alle mediene på en og samme plattform.^[7]