No wave

No wave var en kortlivet avantgardistisk musikksjanger som oppsto på slutten av 1970-tallet i New York City.^[1] Den oppsto delvis som en reaksjon mot punkrockens resirkulering av tradisjonelle rockeklisjer, og no wave-musikerne eksperimenterte isteden med støy, dissonans og atonalitet i tillegg til en rekke musikksjangre som ikke var assosiert med rock, inkludert frijazz og funk. Denne musikken reflekterte ofte en ubehagelig, konfronterende og nihilistisk verdensbilde.^[2][3][4] I de senere årene til dette særegne miljøet tilpasset den seg mer en mer lekende, dansbar estetikk inspirert av disco, tidlig hiphop og inspirasjon fra ulik verdensmusikk.^[5]

Begrepet «no wave» (ingen bølge) var en spøkefull avvisning av den kommersielle new wave-musikken.^[6] Bevegelsen i New Yorks undergrunnsmiljø, på utsiden av punken, ble et relativt kortvarig fenomen, men fikk en del innflytelse på utviklingen av uavhengig film, mote og kunst i ulike varianter.^[7]

Vesenstrekk

No wave oppsto i New Yorks undergrunnsmiljø som en slem variant av post-punken. Konfronterende i stil og form tøyde no wave de musikalske grenser til det ytterste, gjerne i form av støyende elementer, monotoni og atonalitet, men også med en bredere kunstnerisk agenda eller større musikalsk forståelse enn det som nok preget punkerne, med røtter i for eksempel performance og minimalisme.

Sentralt i kretsen av musikere var Lydia Lunch og James Chance. De spilte sammen i Teenage Jesus And The Jerks, fikk omfattende karrierer på hver sin kant, og begge er godt profilert på Brian Enos sjangerdefinerende albumsamlinger No New York fra 1978. Et annet viktig arrangement på tampen av bølgen var Noise Fest i samme by tre år senere, med blant andre Glenn Branca, Rhys Chatham, Arto Lindsay – og ikke minst Sonic Youth. Festivalen ble arrangert av Sonics Thurston Moore, som med sitt band satte elementer fra no wave inn i en mer popularisert kontekst, og var sterkt medvirkende til å redefinere alternativ rock utover på 1980-tallet.