Norges idrettsforbund
norsk organisasjon From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (forkortet NIF eller forenklet til Idrettsforbundet) er norsk idretts øverste organ. NIFs visjon er å være fremste bidragsyter for å oppnå idrettsglede for alle.
Idrettsforbundet har kontorer i Idrettens Hus på Ullevaal Stadion og har omtrent 220 fast ansatte fordelt på idrettskretser, Olympiatoppen og Idrettsforbundet sentralt.
Organisasjonen ble stiftet 15. mars 1861[2] som Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug.[3] Så kom en rekke navneendringer: I 1893 til Centralforeningen for Udbredelse af Idræt, i 1910 til Norges Riksforbund for Idræt, i 1919 Norges landsforbund for Idrett. Deretter var det sammenslutning med Arbeidernes Idrettsforbund i 1940, før organisasjonen tok navnet Norges Idrettsforbund (NIF) i 1946. I 1996 ble NIF og Norges olympiske komité (NOK) slått sammen, etter at Arne Myhrvold ble valgt til felles president for NIF og NOK i 1994. Navnet ble i 2007 igjen endret, denne gangen for å legge til paralympisk i det offisielle navnet etter at Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund ble oppløst og integrert med NIF fra 1. januar 2008.[4] For å bistå de 55 særforbundene i arbeidet med å inkludere funksjonshemmede idrettsutøvere har NIF etablert en egen enhet; Paraidrett. Denne enheten har til sammen 12 ansatte.[5]
I dag er NIF Norges nest største frivillige organisasjon (etter Den norske kirke[6]) med over 2 millioner medlemskap og ca. 12 000 idrettslag i 19 idrettskretser og 55 særforbund. Idrettstinget er NIFs høyeste myndighet og holdes hvert andre år. Nils Einar Aas er generalsekretær siden 15. september 2021.
Remove ads
Historie
Centralforeningen for utbredelse av legemøvelser og vaabenbrug (1861)
15. mars 1861 ble Centralforeningen for utbredelse av legemøvelser og vaabenbrug[7] grunnlagt og det er i denne organisasjonen at Norges Idrettsforbund har sine røtter. Bakgrunnen for opprettelsen av organisasjonen var en oppblomstring av skytterlag opp mot 1861. Det hadde tidligere eksistert skytterlag, men nytt for denne perioden var at idretten, det vil si selve skytingen ble tillagt større verdi enn det sosiale aspektet ved å samles i lag. Bakgrunnen for denne oppblomstringen kan ha vært den utenrikspolitiske usikkerheten og utbredelse av en nasjonalpolitisk bevissthet. Skyting hadde dessuten fått en bred tilslutning i folket, noe som kom til uttrykk i skolens læreplaner. Det var også rundt midten av 1800-tallet at den allmenne verneplikten ble gjort gjeldende, det betydde at staten så en verdi i at folket ble oppøvd i rifleskyting. Medlemmer av skytterlag kunne få redusert tjenestetiden, noe som av mange ble brukt som et lokkemiddel for å trekke medlemmer.
Splittelse i Centralforeningen for ubredelse av legemøvelser og vaabenbrug
I 1880-årene begynte en splittelse i centralforeningen å gjøre seg synlig,[7] noe som skulle prege den norske idretten i de neste tiårene. I fylkene samlet medlemmer av Centralforeningen seg i folkevæpningssamlag som var mer opptatt av det idrettslige aspektet ved skytingen, mens centralforeningen og Stortingets militærkomite ville at skytingen skulle ha militær nytte. Folkevæpningssamlagene samlet seg i starten av 1880-årene i et eget styre og brøt offisielt med Centralforeningen i 1883.
I 1881 hadde Stortinget vedtatt å skjære ned statsstøtten til Centralforeningen til fordel for folkevæpningssamlagene som nå skulle få mer av støtten. Regjeringen nektet å utbetale statsstøtten, noe som førte til at Stortinget fikk regjeringen Selmer dømt for riksretten i 1884 for ikke å ha fullbyrdet Stortingets beslutning. Etter dommen fortsatte begge organisasjonene å motta statsstøtte, men det var ikke klart hvem som skulle organisere skytterbevegelsen og idretten. Uenigheten fortsatte i ti år til, før forsvarsdepartementet i 1893 bestemte at folkevæpningssamlagene, som fikk navnet Det frivillige skyttervesen, skulle organisere skytingen og Centralforeningen, nå under navnet Centralforeningen for utbredelse av idræt, skulle organisere annen idrett. Dette var første gang staten grep inn for å løse en konflikt i den organiserte idretten.
I nyere tid
Utvid avsnitt Idretten vil er en norsk idrettspodcast produsert av Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité.
Remove ads
Tidligere presidenter
Centralforeningen 1861–1919
Foreningens fulle navn med periode.
- Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug (1861–1893)
- Centralforeningen for Udbredelse af Idræt (1893–1919)
- 1861–1864 Otto Richard Kierulf
- 1864–1867 Nils Christian Irgens
- 1867–1869 Otto Richard Kierulf
- 1869–1878 Lars Broch
- 1878–1881 Lars Christian Dahll
- 1881–1885 Edvard Eriksen
- 1885–1887 Olaf Petersen
- 1887–1892 Andreas Løwlie
- 1892–1902 Carl Sylow
- 1902–1904 Thorvald Prydz
- 1904–1906 Frithjof Jacobsen
- 1906–1916 Oscar S.J. Strugstad
- 1916–1919 Hans Daae
Norges Riksforbund for Idræt 1910–1919
- 1910–1914 Johan Martens
- 1914–1918 Johan Sverre
- 1918–1919 Leif S. Rode
Norges Landsforbund for Idræt (NLF) 1919–1940
- 1919–1925 Hjalmar Krag
- 1925–1930 Leif S. Rode
- 1930–1932 Jørgen Martinius Jensen
- 1932–1936 Daniel Eie
- 1936–1940 Carl Christiansen
Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) 1924–1941
- 1924–1926 Harald Liljedahl
- 1926–1927 Oscar Hansen
- 1927–1928 Thor Jørgensen
- 1928–1931 Thorvald Olsen
- 1931–1935 Trygve Lie
- 1935–1939 Arthur Ruud
- 1939–1940 Rolf Hofmo
- 1940–1941 Olaf Helset (formann i interimsstyret, arrestert i 1941)
Krigsårene 1940–1946
Høsten 1939 var en sammenslutning vedtatt i prinsippet av begge forbund (NLF og AIF), men den tyske invasjon av Norge den 9. april 1940 satte en midlertidig stopp for dette arbeidet. Stoppen ble kortvarig. På fellesmøte den 13. september 1940 ble et interimsstyre for det samlede Norges Idrettsforbund opprettet. Men den organisasjonen ble oppløst ved forordning fra det nazistiske idrettsdepartement av 22. november 1940 under okkupasjonen av Norge.[8] Forbund, kretser og klubber gikk til idrettsstreik. I 1942 gav nazistene opp forsøket på å organisere idretten, og tyskerne mistet interessen for Norges Idrettsforbund. Det meste av den organiserte idretten i Norge opphørte fram til krigens slutt i 1945.
 | Ufullstendig liste: Denne listen er ufullstendig og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. |
- 1940–1940 Olaf Helset (avsatt)
- 1940–1942 Egil Reichborn-Kjennerud
- 1942–1944 Charles Hoff
Norges Idrettsforbund (NIF) 1946–1996
- 1946–1948 Olaf Helset
- 1948–1961 Arthur Ruud
- 1961–1965 Axel Proet Høst
- 1965–1967 Johan Chr. Schønheyder
- 1967–1963 Torfinn Bentzen
- 1973–1984 Ole Jacob Bangstad
- 1984–1990 Hans B. Skaset
- 1990–1994 William Engseth
- 1994–1996 Arne Myhrvold
Norges olympiske komite (NOK) 1965–1996
- 1965–1969 Jørgen Jahre
- 1969–1985 Arne B. Mollén
- 1985–1989 Jan Gulbrandsen
- 1989–1996 Arne Myhrvold
Norges idrettsforbund og olympiske komite (NIF) 1996–2007
- 1996–1999 Arne Myhrvold
- 1999–2004 Kjell O. Kran
- 2004–2004 Grethe Fossli (fungerende)
- 2004–2007 Karl-Arne Johannessen
- 2007–2007 Odd-Roar Thorsen (fungerende)
- 2007–2007 Tove Paule
Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF) 2007–
- 2007–2011 Tove Paule
- 2011–2015 Børre Rognlien
- 2015–2019 Tom Tvedt
- 2019–2023 Berit Kjøll
- 2023– Zaineb Al-Samarai
Remove ads
Særforbund under NIF
Tabellen under viser antall aktive i idrettslagene som er medlem i særforbundene i 2010:[9]
Aktivitetstallene viser antall personer som er rapportert som aktive medlemmer (tidligere rapportert som konkurransedeltakere, mosjonister og ledere/andre) i de enkelte særidrettsgruppene i idrettslagene. Aktivitetstallene er ikke sammenlignbare med medlemstall.
Remove ads
Priser og utmerkelser
Idrettsforbundet deler ut priser på Idrettsgallaen.
Se også
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads