Norrøn

«Norrønt» omdirigeres hit. For språket, se Norrønt (språk).

Norrøn er betegnelsen på samfunnet og kulturen i Norge og på Island fra rundt år 800 til 1350. Betegnelsen brukes også på den norskættede befolkningen på Færøyene, Shetland, Hebridene, Man og Orknøyene i samme periode. Dette er altså et historisk og kulturelt begrep. Rundt 800 begynte folk fra Norge å bosette seg på Færøyene, Shetland og Orknøyene, og litt senere på Hebridene og Man. Omkring 870 begynte landnåmet på Island. Omtrent på samme tid ble Harald Hårfagre konge i Norge, som i all hovedsak omfattet det nåværende Vestlandet, etter slaget i Hafrsfjord. Dette fikk ikke bare konsekvenser i Norge, men også for befolkningen på øyene i vest. Slikt sett kan man si at den norrøne perioden begynte med slaget i Hafrsfjord. De norske kongene fikk etter hvert en dominerende rolle, både politisk og symbolsk, for befolkningen på øyene. Den norrøne kulturen og språket ble felles for alle i det norrøne området. Slutten på den norrøne epoken settes ofte til 1319, da den siste kongen av Sverreætten, Håkon V Magnusson, døde, og Norge gikk inn i kongefellesskap med Sverige.^[1]

Norrøn mytologi er gudetroen blant nordiske folk i førkristen tid

Språk- og litteraturmessig deles den norrøne tiden inn i eldre norrøn tid (700 til 1050) og yngre norrøn tid (1050 til 1350), også kalt klassisk norrønt.

Norrøn-gælisk, norrøn-skotsk eller norrøn-irsk brukes for å beskrive folk med nordisk avstamning som bosatte seg på Irland og Skottland i tidlig middelalder (vikingtida).

Ifølge Heide kommer betegnelsen «norrøn» av norðrǿnn som betyr «nordlig» eller er adjektiv for landsnavnet Norge^[2], ifølge ordboken betyr det opprinnelig «som kommer fra nord».^[3]

Se også

• Norrøn kosmologi
• Norrøn litteratur
• Norrøn mytologi
• Norrøne uttrykk
• Norrønt språk