Operation Epsilon

Operation Epsilon var kodenavn for et program som de allierte styrker iverksatte mot slutten av annen verdenskrig. Det begynte da ti tyske vitenskapsmenn som man antok hadde arbeidet på det nazityske atomvåpenprogram ble tatt til fange mellom 1. mai og 30. juni 1945.^[1] De ble internert i Farm Hall, et hemmelig avlyttet herrskapshus i Godmanchester i England (nær Cambridge), fra 3. juli 1945 til 3. januar 1946.^[2] Hovedmålet med programmet var å finne ut av hvor langt Hitlers Tyskland var kommet i sine bestrebelser på å utvikle atombomber ved å høre på deres innbyrdes samtaler.

Farm Hall i Godmanchester

Ettersom det var antatt at sovjeterne også viste interesse for tysk forskning på området, kunne avlyttingen kanskje dessuten gi en pekepinn hvor meget nyttig sovjeterne kunne få ut av tyske fanger og dokumenter på deres hender.

Vitenskapsmennene

Werner Heisenberg

Otto Hahn

De følgende tyske vitenskapsmenn var blitt tatt til fange og internert som del av Operation Epsilon: Erich Bagge, Kurt Diebner, Walther Gerlach, Otto Hahn (Nobelpris 1944), Paul Harteck, Werner Heisenberg (Nobelpris 1932), Horst Korsching, Max von Laue (Nobelpris 1914), Carl Friedrich von Weizsäcker og Karl Wirtz.

Farm Hall-samtalene

Resultatene fra de registrerte samtalene gav et uklart bilde.

Den 6. juli fanget mikrofonene opp følgende ordveksling mellom Werner Heisenberg og Kurt Diebner, som begge faktisk hadde arbeidet med atomvåpenutvikling:

Diebner: «Jeg lurer på om det er installert mikrofoner her?»

Heisenberg: «Mikrofoner installert?» (ler) «Å nei, de er ikke så dyktige som så. Jeg tror ikke de er kjent med virkelige Gestapometoder; de er en smule gammeldagse på det området.»

De fleste historikere anser at han var helt oppriktig, og Heisenbergs og de andres oppførsel i månedsvis og deres reaksjon da de fikk høre om atombombene brukt mot Japan, var så ekte at det er nesten ubegripelig at de skulle ha vært skuespill.

Alle vitenskapsmennene ga uttrykk for sjokk da atombombingen av Hiroshima den 6. august 1945 ble kjent for dem. De hørte om dem samme dag på BBC. Avlyttingsnedtegnelsene tyder på at fysikerne, og særlig Heisenberg, enten hadde overvurdert hvor meget anriket uran som var nødvendig for en atombombeeksplosjon, eller at de bevisst hadde anslått det for høyt, og at det tyske atombombeprosjektet bare hadde vært på et svært tidlig og rent teoretisk stadium. Etter først å ha grunnet over om atombombenyheten var ekte, begynte de å lure på hvordan bombene var blitt laget og på hvorfor Tyskland ikke hadde klart å lage en. Noen av dem sa at de var glade for at de ikke hadde klart å bygge en atombombe for Adolf Hitler, mens andre mer nazisinnede var ergerlige over at de ikke hadde fått det til. Otto Hahn, en av de som var takknemlig for at Tyskland ikke hadde produsert noen bombe, irriterte noen av dem som hadde jobbet på prosjektet med å si at «hvis amerikanerne har uranbomben, da er dere alle annenrangs».^[3]

Noen av mennene hadde hatt lite å gjøre med atombombeforskningen. Otto Hahn hadde med sin assistent Fritz Strassmann i desember 1938 oppdaget kjernefysisk fisjon, men hadde foruten dette ikke bidratt med noe. Max von Laue var, likesom Hahn, en brennende antinazist som overhodet ikke hadde syslet med krigføringsrelevant fysikk. Otto Hahn tenkte på selvmord etter Hiroshima-bomben, fordi han trodde at hans oppdagelse hadde på en måte gjort ham ansvarlig for de mange japanske drepte. Heisenberg hadde mindre enn to uker etter at han fikk vite om bombingen tenkt seg frem til hvordan bomben antagelig var bygd.

Avlyttingsavskriftene ble først sendt til britiske militære eksperter, deretter videresendt til U.S. War Department hvorfra de fant veien til general Leslie Groves i Manhattanprosjektet, som del av Operation Alsos. I februar 1992 ble de nedgradert og offentliggjort.

Heisenbergs og Jungks narrativ

Werner Heisenberg og den østerrikske forfatteren Robert Jungk hevdet etter krigen at tyske fysikere unnlot å utvikle atombombe fordi de ikke ønsket at Hitler skulle få et slikt våpen.^{[4][5][6][7](s64)} Heisenberg, Carl Friedrich von Weizsäcker med flere utarbeidet, mens de var internert på Farm Hall, en fremstilling av historien som gikk ut på at de med vilje unnlot å utvikle atombomben noen som gjorde dem moralsk overlegne de allierte som brukte bomben mot Hiroshima og Nagasaki.^[8]

Agent for britene Paul Rosbaud var etter krigen sjokkert over Heisenbergs politiske holdning som han mente var barnslig og umoralsk, og han mente Heisenberg ikke hadde lært noe av det som hadde skjedd.^[7](s63) Max von Laue avviste i et brev til Rosbaud i 1959 påstanden at tyske fysikere med vilje unnlot å utvikle atombomben.^[9](s365) Arnold Kramish, som medvirket på Manhattanprosjekt og skrev biograf om Rosbaud, avviste Heisenbergs påstand som en myte. Rosbaud fremholdt at tyske fysikere ganske enkelt ikke visste hvordan de skulle lage en atombombe i praksis, de forsto bare prinsippet.^[4][6][7]