Paul Johann Ludwig von Heyse

Paul Johann Ludwig von Heyse (født 15. mars 1830 i Berlin, død 2. april 1914 i München) var en tysk forfatter. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1910 og ble opptatt i den prøyssiske adelen samme år.

Paul Johann Ludwig von Heyse
Født		Paul Johann Ludwig von Heyse 15. mars 1830[1][2][3][4] Berlin[5]
Død		2. apr. 1914[1][2][6][7] (84 år) München[5]
Beskjeftigelse		Lyriker, dramatiker,[8] oversetter,[8] romanforfatter, skribent,[8][9] tegner
Utdannet ved		Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Humboldt-Universität zu Berlin Friedrich-Wilhelms-Gymnasium
Ektefelle		Anna Heyse[10] Margarete Heyse (–1862)[10]
Far		Karl Wilhelm Ludwig Heyse
Barn		Ernst Heyse Julie Baumgarten
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen
Gravlagt		Waldfriedhof München
Språk		Tysk[11][12]
Utmerkelser		Nobelprisen i litteratur (1910)[13][14] Æresborger av München (1910) Schiller-prisen (Preußen; 1884) Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1871)
IMDb		IMDb
Signatur
Paul Johann Ludwig von Heyse på Commons

Nobelprisen i litteratur 1910

Heyse var sønn av Julie von Heyse født Saaling, selv datter av en hoffjuveler og bankier. Julie var jødisk, men skiftet senere til kristendommen. Hans far var filologiprofessor i Berlin.^[15][16]

Paul Heyse studerte klassiske språk og oversatte mange italienske poeter. Han er mest kjent for sine fortellinger og noveller, skrevet utfra et klassisk ideal om «falketeorien». Som i Boccaccios Falkenovelle i Decamerone (1349-53), krevde Heyse at den sentrale handlingen i enhver novelle skulle komme til et uventet vendepunkt, som i falkens flukt.^[15]

Heyse var meget populær i sin samtid. En av de mest kjente av hans noveller er Kinder der Welt (1873).^[15]