Pausen

Pausen (gammelnorsk: Pausinn) var en av Middelalderbyen Oslos bygårder, altså et gårdsbruk som lå innenfor byens grenser. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1324 til 1482 og må ha ligget ved Pausekroken (Poskroken), en vik som kan påvises lengst nord i den daværende byen som lå omtrent der Klemetsallmenningen møtte Bjørvikshavna.^[1] Den lå trolig helt ned til vannkanten, kanskje med sjøboder integrert i gårdsbebyggelsen.^[2]

Pausen lå trolig omtrent midt i bildet innerst i Bjørvika.

Foto: Helge Høifødt

P.A. Munch, Edvard Bull og Alexander Bugge mente alle at gården hadde navnet etter lagmann i Oslo Nikolas Sigurdsson Paus eller eventuelt et annet medlem av hans familie, på samme måte som gården Kyrningen var navngitt etter en person med navnet Kyrning.^[3][1] P.A. Munch, Edvard Bull og Alexander Bugge mente også, basert på navnet, at Nikolas Paus og hans slekt var av nedertysk opprinnelse, og omtalte denne slekten som en innflytelsesrik innvandrerslekt i senmiddelalderens Oslo.^[4][1][5] P.A. Munch skrev i Det norske Folks Historie:

der findes saaledes tydske Ætter, der temmelig tidligt kom i Anseelse i Norge og beklædte vigtige Embeder, som Familien Paus, der blomstrede i Oslo, hvor den havde sin egen Gaard, og hvis Medlem Nikolas Paus endog var Lagmand i Oslo ved 1347 [...] at Familien Paus er af Tydsk Herkomst, siges ikke udtrykkeligt nogensteds, men det ligger allerede noksom i Navnet; dette er nemlig den nedertydske Form «paus, pawes», istedetfor Pabst, Pfaff, ɔ: Pave, Prælat; formodentlig var Stamfaderen en Geistlig eller havde faaet dette Øgenavn. Nikolas Paus, der siden blev Lagmand i Oslo, nævnes allerede 1329, see Dipl. N. I. 203; som Lagmand forekommer han i et Brev af 12te Jan. 1347, smsteds. No. 303. Ættens Gaard i Oslo, kaldet Pausen, nævnes hyppigt i flere Breve, f. Ex. af 1359, Dipl. N. II. 352, og af 1482, Dipl. N. I. 934.^[4]

I boken Det gamle Oslo 1000–1624, utgitt til byjubileet i 2024, skriver Kristin Bakken og Stefka G. Eriksen at navnet Paus, trolig av middelnedertysk for pave, første gang er belagt i Oslo om lagmann Nikolas Sigurdsson Paus i 1340-årene, og at bygårdsnavnet Pausen er belagt fra samme periode. De nevner Pausen som et av flere bygårdsnavn avledet av tilnavn og med endelsen «-en» i middelalderens Oslo og skriver at tilnavnene i middelalderbyen Oslo gir et «flott innblikk i mentalitet. De er ofte litt humoristiske, og de tar utgangspunkt i særlige kjennetegn ved navnebæreren, enten det nå er fysiognomien eller personligheten. I gårdsnavnene i Osloherred utenfor byen mangler denne navnetypen helt, så disse navnene representerer rett og slett en innovasjon i middelalderbyen. Tre slutninger kan trekkes på grunnlag av dette: for det første at folk faktisk hadde tilnavn i Middelalder-Oslo, for det andre, at folk er ganske respektløse med hverandre når tilnavnene blir gitt, og for det tredje, at en ser at det er etablert et slags identitetsforhold mellom person og bygård i byen». Pausen nevnes som et av flere navn som speiler «et samfunn som er under utenlandsk påvirkning» og at «gitt de mange utenlandske personene en kjenner fra Oslo-diplomene, er det ikke helt uventet at også bygårdsnavnene representerer dette internasjonale mangfoldet i byen». De skriver videre at det trolig ligger implisitte metaforer eller sammenligninger til grunn for tilnavnene i Oslo. Boken gjengir også tegningene av Nikolas Paus’ to segl.^[6]

Oslo hadde et betydelig nedertysk element allerede i høymiddelalderen, på 11- og 1200-tallet, gjennom innvandrede (neder)tyske og nederlandske kjøpmenn og håndverkere.

I 1370-årene var bygården Pausen eid av Anbjørg Ketilsdatter, som er titulert som hustru (en tittel som da var reservert for ektefeller av væpnere, rådmenn i byene og av lagmenn).^[1]

Det foreligger ikke sikre holdepunkter for en eventuell forbindelse mellom bygården Pausen og personer med navnet Paus i Oslo på 13–1400-tallet og den nålevende slekten Paus som er kjent i Oslo fra 1500-tallet; Cornelius S. Schilbred skrev at «forbindelsen mellom den eldre og den yngre slekt av navnet er ikke klarlagt, men manglende forbindelse er heller ikke sannsynliggjort».^[7] Alexander Bugge la til grunn at den senere slekten var identisk med slekten som gav navn til Pausen,^[5] mens S.H. Finne-Grønn i sin bok Slekten Paus antok noe mer forsiktig at den moderne slektens navn «har nok sin forbindelse med» lagmannen og hans slekt, og med bygården Pausen.^[8] De eldste sikkert kjente stamfedrene for denne slekten som i sin levetid ble kalt ved navnet Paus ble født rundt hundre år etter at bygården siste gang ble nevnt i kildene. Det som taler for en form for forbindelse – enten det er avstamning, en annen familiær relasjon eller oppkalling etter personer eller gården – er navnelikheten (med et utypisk navn) og at de tilhørte samme fåtallige elite i en nokså liten by med trolig under tusen innbyggere etter svartedauden og rundt 5000 på 1500-tallet, og at avstanden i tid ikke er alt for stor. Statistisk er derfor en forbindelse ganske plausibelt.