Ravensborg

Ravensborg (Ravensburg) er en tysk-dansk uradelslekt fra Sjælland. Slektsnavnet er aldri brukt før forskriften av 1526. Siden det geometrisk delte våpenet ble uegnet, valgte de å hente navnet fra Ravensborg-lenet. Slekten er anntatt utdødd i mannslinje fra 1543.

Våpenskjold

Dansk adelsårsbok XXVII, 1910 349-53. Erik Ulsig danske adelsgods i middelalderen, 1968.

Om slekten

Ravensborg er en stor og fornem tysk adelsslekt stedfestet til det sydlige Tyskland. Men det sies, at Mentz von Ravensborg kom fra Nord-Tyskland, Slesvig. Hvordan forbindelsen er oppstått, er usikkert, men det er opplyst, at på 1600 og 1700-tallet ble det innflytning av forretningsfolk fra Slesvig til Trondheim. Mentz von Ravensborg var en av de og ble rådmann i Trondheim. Det er med Sophie von Ravensburg som er mor til Mentz og giftet seg med Christoffer Darre, at navnet Mentz kom inni den norske Darre-slekten.^[1]

Historie

Ravensborg (også Ravenspurg eller Rabensburg) er en Würzburg ministerfamilie, oppkalt etter Ravensburg i Tyskland, like ved byen Thüngersheim. Dens mest kjente representant er Henry III. av Ravensburg, som var biskop av Eichstätt fra 1232 til 1237.

Rundt 1170 bygde herrene av Würzburg, tjenere til biskopen av Würzburg og imperiet, et slott på Ravensburg mellom Veitshöchheim og Thüngersheim. De kalte seg Lords of Ravensburg etter setet. I 1178 ble en Heinrich von Ravensborg først dokumentert med dette navnet. Sammen med vasallene på Falkenberg slott, som ligger høyt over Erlabrunn på motsatt bredd av Main, hersket Ravensburgs Main-dalen nord for Würzburg.

De hadde en mektig stilling i bispesetet i Würzburg til 3. desember 1202, da Bodo av Ravensburg og Heinrich av Falkenberg ble skyldig i drap på Würzburg-biskopen Konrad av Querfurt. Som straff ble slottene til Ravensburg og Falkenberg revet, og slottsherrene og hjelpere ble henrettet av pave Innocent III, forbannet med en forbannelse (anathema). Selv om innbyggerne i Ravensburg og Falkenberg var i stand til å løsrive seg fra forbudet under strenge forhold og delvis gjenvinne sine gamle eiendomsrettigheter, klarte de ikke å gjenoppbygge slottene.

I 1212 forsøkte Henry III biskop Otto I av Lobdeburg, en slektning av Conrad, for å bestride bispesetet. I en spent tid med antikonger og antibiskoper, som biskop av Eichstätt, ekskommuniserte han greven av Dollnstein-Hirschberg i kampen for suverenitet over landet.^[2]