Repatriering

Repatriering (fra latin repatriare, å sende noen tilbake til hjemlandet)^[1] er en betegnelse som brukes for å beskrive prosessen der en person med opphold utenfor eget hjemland sendes hjem. Betegnelsen er i særlig grad benyttet i sammenheng med at soldater eller flyktninger sendes til sine hjem, etter å ha deltatt hhv. direkte eller indirekte i krig.

Migranter fra Haiti i ferd med å bli repatriert (sendt tilbake) til Haiti.

Foto: U.S. Coast Guard Atlantic Area

Repatriering skiller seg fra remigrasjon ved at repatriering ikke trenger å være frivillig, og fra deportasjon ved at det ikke er en utvisning. Forskjellen på repatriering og å returnere, eller forskjellen mellom frivillig og tvungen repatriering er ikke alltid klar. ^[2]

Krig og repatriering

Repatriering brukes også om løslatelse og hjemtransport av krigsfanger som holdes fengslet uten lov og dom, hvor «løslatelse» ikke er en dekkende beskrivelse. Sommeren 1945 ble Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig repatriert om de ville eller ikke. Om lag 350000 tyske soldater var i Norge etter nazistenes kapitulasjon, og disse ble forhørt og repatriert, blant annet i Mandal hvor hangaren på flyplassen var gjennomgangsstasjon for repatriering. ^[3]

Den nå opphevede norske forskriften om internasjonale fredsoperasjoner hadde et eget kapittel om repatriering og en egen repatrieringsnemd som behandlet klager dersom repatrieringen var mot soldatens vilje. ^[4]

Medisinsk repatriering

Betegnelsen brukes også i sammenheng med hjemtransport av personer som av medisinske årsaker ikke kan besørge dette selv på reise utenfor eget hjemland. Særlig i forbindelse med personskade eller sykdom på reise, der forsikringsselskap etter dekning besørger slik transport.

Retur av levninger etter døde personer kalles også repatriering.^[5]

Kulturell repatriering

Kopi av Anders Paulsens runebom som ble konfiskert i 1691, sendt til København i 1694 og repatriert i 1979.

Repatriering brukes også om kulturgjenstander som er importert uten lovlig eksporttillatelse fra hjemlandet. ^[6] Napoléon Bonaparte tok med seg en rekke kulturgjenstander som krigsbytte. Nazistene beslagla systematisk kunst og gjenstander eid av jøder, og plyndret 427 sovjetiske museer og 4000 biblioteker. ^[7]

I USA ble "The Lieber Code" om beskyttelse av kulturskatter i krig skrevet i 1863. ^[8] Haag-konvensjonen av 1907 forbød plyndring av kulturskatter. I 1970 vedtok UNESCO en konvensjon mot handel av "stjålne" kulturgjenstander. I Storbritannia er repatriering av gjenstander overlatt til museene.

Bååstede, "tilbake" på sørsamisk, var et prosjekt startet i 2012 med mål om å tilbakeføre rundt 2000 gjenstander til seks samiske museer. I 1979 ble Anders Paulsens tromme repatriert til Norge etter å ha vært i København siden 1694.

Repatriering i Skandinavia

I Sverige ønsker Sverigedemokraterna en ordning med støtte til repatriering, men vil også utvise utlendinger som demonstrerer i gatene og ikke "finner seg til rette" i det svenske samfunnet. ^[9]

Danmark har siden 2009 hatt en ordning med støtte til frivillig repatriering av utenlandske statsborgere og danske statsborgere med dobbelt statsborgerskap og som ønsker å reise til sitt andre hjemland, enten for å få et bedre liv eller for å tilbringe alderdommen i et land de har familiemessig tilknytning.^[10][11]

Norge har en ordning for repatriering av utenlandske statsborgere som har oppholdstillatelse på humanitært grunnlag eller tilhører en gruppe med kollektiv beskyttelse, men som ønsker å reise tilbake. Utlendingsdirektoratet betaler da flybillett og 15000kr i reetableringsstøtte, en støtte som må tilbakebetales dersom en flytter tilbake til Norge.^[12]

Eksterne lenker

• (en) Repatriation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons