Rusmiddeltesting

Rusmiddeltesting er de handlinger som utføres for å kontrollere om en person er eller har ruset seg på et eller flere rusmidler. For å utføre testen analyser man biologisk materiale, oftest er dette prøver fra urin, blod, spytt eller hår – men ved enkelte tilfeller kan det være aktuelt å ta prøve av annet biologisk materiale.^[1]

I Norge kan testing for narkotika som hovedregel bare utføres dersom man har samtykket. Bestemmelser i blant annet straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, barnevernloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven og helsepersonelloven åpner for å kreve dette uten samtykke.^[2] I Norge er narkotika ulovlig kan medføre straffe.

Urinprøver, blodprøver, spyttprøver og prøver av håret er de vanligste metodene. Urinprøver kan brukes til å påvise omtrent de samme stoffene som spytt og brukes for å påvise de vanligste narkotiske stoffene. Blodprøver kan brukes for en god del flere stoffer.^[3] Hårprøver er godt egnet til å påvise langvarig bruk av rusmidler.^[4]

Strenge krav til kvalitetssikring i alle ledd fra prøvetaking og frem til analyse har til hensikt å gi minst mulig risiko for falske positiv.^[5]

Metoder

Urinprøver er en sikker metode fordi rusmidler som narkotika utskilles til urin gjennom nyrene. Urinprøve kan ikke si noe om grad av påvirkning ved testing.^[6] For å finne grad av ruspåvirkning, er det mer vanlig å ta blodprøver som viser konsentrasjonen av et stoff i blodet.^[7]

• Kan analyseres for langt flere stoffer enn andre metoder
• Er en inngripende metode  

Analyse av spyttprøver viser om man har tatt et ulovlig rusmiddel, men uten å gi noen indikasjon på påvirkningsgraden – altså hvor ruset man er. I tillegg er spytt generelt egnet til å påvise nylig inntak av narkotika.^[8]

• De fleste stoffer har kort påvisningstid (timer/få dager)
• Spyttprøve er mindre egnet til å avdekke inntak av narkotika en tid tilbake.

Testing i straffesaker

Dersom politiet mistenker noen for ulovlig rusmiddelbruk, og den det gjelder ikke innrømmer dette vil narkotikatesting være et aktuelt etterforskingsskritt. Dette er regulert i straffeprosessloven § 157 om kroppslig undersøkelse. Blodprøve, urinprøve, spyttprøve og hårprøve for å avdekke bruk av narkotika er en kroppslig undersøkelse i lovens forstand.^[9]

Inngripende virkemidler politiet har til rådighet i en etterforskning kan blant annet av brukes i forbindelse med mistanke om mest alvorlig lovbrudd. I Hurdalsplattformen er det slått fast at regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke ønsker avkriminalisering av bruk og befatning med narkotika, men at rusavhengige skal bli møtt med helsehjelp og oppfølging i stedet for følbare straffereaksjoner. Dette skal skje innenfor rammene av at bruk, salg og befatning med narkotika skal være straffbart.^[10]

Gjeldende rett

Riksadvokaten påpekte 9. april 2021 at saker som kun gjelder bruk og befatning med ulovlige rusmidler, må vurderes som lite alvorlige. Videre presiserter Riksadvokaten direktiver om adgangen tvangsmidler som ransaking og kroppslig undersøkelse i mindre alvorlige narkotikasaker.^[11]

Høyesterett bestemte i 2022 at rusmiddelavhengiges befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk fra da skal føre til straffutmålingsfrafall, som innebærer at det ikke gis noen straff, selv om handlingen er ulovlig.^[12]

For å sikre etterlevelse av dommene ga Riksadvokaten i mai 2022 nye retningslinjer til påtalemyndigheten som blant annet innskrenker muligheten til å ransake rusavhengige som mistenktes for befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk.^[13]

Gjeldende rett ved mistanke om ruspåvirket kjøring

Politiet bruker i dag spyttprøver som test av ruspåvirkning etter veitrafikkloven § 22 a første ledd, enten som et alternativ eller tillegg til blåseprøve. Dersom prøver er positiv kan politiet bestemme at bilfører skal gjennom ytterligere prøvetaking. Normalt vil det bli tatt blodprøve- og/eller urinprøve, i tillegg til at det gjennomføres klinisk legeundersøkelse.^[14]

Lignende bestemmelser om rustesting finnes i andre spesiallover om transportvirksomhet og i lover som har regler om pliktmessig avhold, som blant annet luftfartsloven § 6-13, jernbaneloven § 3 c, taubaneloven § 23, tivoliloven § 22, forsvarsloven § 62 og sivilbeskyttelsesloven § 9 b.^[15]

Arbeidsplasstesting

Arbeidsplasstesting er et sett prosedyrer og handlinger som brukes for å bekrefte eller avkrefte at en person har inntatt et rusmiddel på sin arbeidsplass eller forut for arbeidet, slik at inntaket har eller kan få konsekvenser for utførelse av arbeidsoppgaver. Arbeidsplasstesting brukes primært på arbeidsplasser der oppgaver er såkalt sikkerhetskritisk, ved at dårlig eller feil utførelse kan få alvorlige sikkerhetsmessige konsekvenser for personen selv, tredjeperson og/eller betydelige samfunnsinteresser.

De fleste vestlige land har dette regulert i en eller annen form. I Norge er dette regulert gjennom Sosial- og helsedirektoratets Rundskriv IS 14 (kvalitetskrav til rutiner for rusmiddeltesting, hvor positivt analysesvar kan danne grunnlag for iverksetting av alvorlige sanksjoner), gjennom arbeidsmiljølovens kapittel 9 (Kontrolltiltak i virksomheten) og eventuelt forskrifter i den enkelte næring.

Arbeidsplasstesting er som oftest en kommersiell tjeneste.

Se også

• Promillemåler