Sentralmaktene

Sentralmaktene (tysk: Mittelmächte; ungarsk: Központi hatalmak; tyrkisk: İttifak Devletleri / Bağlaşma Devletleri; bulgarsk: Централни сили / Tsentralni sili) er et uttrykk som brukes for å beskrive den politiske og militære alliansen mellom Tyskland (Det tyske keiserriket), Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Bulgaria under første verdenskrig.^[1][2] De var også omtalt som «Kvadruppelalliansen».^[3] Italia var også opprinnelig alliert med Tyskland og Østerrike-Ungarn, men involverte seg ikke militært da de mente alliansen kun skulle være defensiv. De gikk så over til den andre siden i 1915.

Første verdenskrig

Deltakere

Ententemaktene •  Det russiske keiserdømmet •  Frankrike •  Det britiske imperiet  •  Australia  •  Canada  •  Britisk India  •  Newfoundland  •  New Zealand  •  Sør-Afrika  •  Storbritannia •  Belgia •  Serbia •  Montenegro •  Japan •  Italia (fra 1915) •  Portugal (fra 1916) •  Romania (fra 1916) •  USA (fra 1917) •  Hellas (fra 1917) •  Brasil (fra 1917) •  D.R. Armenia (opprettet i 1918) Sentralmaktene •  Keiserriket Tyskland •  Østerrike-Ungarn •  Det osmanske riket •  Bulgaria (fra 1915)

Medlemsland

Ved begynnelsen av krigen besto sentralmaktene av det tyske riket og det østerriksk-ungarske riket. Det osmanske riket ble med senere i 1914, etterfulgt av kongeriket Bulgaria i 1915. Navnet «Sentralmaktene» er avledet fra plasseringen av disse landene; alle fire lå mellom det russiske imperiet i øst og Frankrike og Storbritannia i vest. Finland og Litauen ble med i 1918, etter at de ble uavhengige ved det russiske imperiets sammenbrudd.

Tysk postkort fra 1916 som viser monarkene i Sentralmaktene under første verdenskrig: fra venstre keiser Wilhelm II fra Det tyske keiserriket, Mehmet V, sultan av Det osmanske riket, tsar Ferdinand I av Bulgaria og keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn. Billedteksten er et vers om «et fritt forbund av våpenbrødre som skal knuse Englands folketyranni».