Setesdalsk

Setesdalsk, eller setesdalsmål,^[1] er dialekten innenfor det norske språket som snakkes i distriktet Setesdal i Agder fylke i Norge. I tillegg har også åseralmålet og vinjemålet flere trekk fra setesdalsk.

Setesdalsmål snakkes tradisjonelt i kommunene Valle, Bykle, Bygland, Evje og Hornnes, Vennesla, Iveland, og Birkenes men i dag er det kun i kommunene Valle, Bykle og Bygland hvor dialekta fortsatt brukes av de aller fleste. I kommunene Evje og Hornnes, Vennesla, Iveland, og Birkenes er det som regel kun de eldre som fortsatt snakker setesdalsk mens de fleste i den yngre generasjonen velger å slå om til kystmål, som snakkes i byene og bygdene langs sørlandskysten. Det sørlandske kystmålet er i ferd med å spre seg over hele Sørlandet.

Den setesdalske dialekten skiller seg fra flere nærliggende (for eksempel andre sørlandske dialekter og dialekter i Vest-Telemark) med annerledes uttrykk og ord.^[1]

Setesdalsk har beholdt mange gamle trekk, men har også nyutviklinger som ikke finnes i andre norske dialekter.^[1] I 1672–1677 var det samlet en del ord fra Raabyggelaget i 70 sider i en bok som het Ordsamling fraa Robyggjelaget fraa slutten av 1600-talet. Ordene er fortsatt forståelige idag for de som snakker Setesdalsk.^[2]

Sammenligning mellom nynorsk og setesdalsk

Grammatikken i setesdalsk har beholdt bøyingen fra gammelnorsk i tallord, som bøyes etter grammatisk kjønn, «tvei gúta», «tvæ jentur», og «tvau born».^[3][4] Den gammelnorske endingen «-r», som i hestr, har gått over til den «hengende e-en», eller en svarabhakti,^[1] som i «hest'e». Dette er bare i hannkjønnsord.^[1][5] Som i dialektene i Vest-Agder og Vest-Telemark, har «fjell» og andre ord som slutter på «ll» blitt til «dd»,^[1] men når det ordet har et tillegg så går den tilbake til «ll», som i «fjødd», men «fjøllsendi».^[5] Foran labiale og velare konsonanter har «l»-en gått bort, som i «kåv'e» «kalv», og «fókk» «folk», på samme måte som i engelsk.^[1] Ord som slutter på «-al», «-ar» (det vil si på nynorsk skrivemåte) har blitt til -ɔːr/-ɔːl som i «sommår»,^[6] «gåmål'e»,^[7] og «håmåri».^[8][1] Aspirasjon på trykksvake stavelser har blitt beholdt i setesdalsk.^[9]

I eldre Setesdalsk, helt til 1915–1920, hadde man svarabhakti på personnavn, som i «Kjæm'e du, Knut'e?».^[5]

Skriftspråk

Selv om setesdalsk ikke har offisielt skriftspråk, så har vallemal.no lagd et skriftspråk for å beskrive en rekke lyder.^[10]

En apostrof brukes når en del av ordet går vekk når det kommer et konsonantstartende ord etter ordet, som i «ha' på», og «har i». Apostrofen brukes også for svarabhaktivokalen «e». «ā» betyr en lang a på slutten av et ord.^[11]

Lyder

Vokaler

Lange vokaler er blitt til diftonger. Det finnes både synkende og stigende diftonger, og setesdalsk har flest diftonger av alle dialektene i det nordiske språkområdet.

Bokstav	IPA-symbol
a	ɒ~ä
au	ɒu
e	ɛ~e
é	ɛɪ
è	ɪɛ
ei	ɒɪ~æɪ
i	ɪ~i
o	ɔ~o
ó	ɔʊ
ò	ʊɔ
u	ʉ~u
ú	ɛu~ɛʉ
y	ʏ~y
ý	uɪ
ø	ø
ǿ	øʏ
å	ɔ~o

Konsonanter

Konsonantene uttales likt som på øvrig norsk, men «sj» uttales som [sj]^[12] og «tj» uttales som [(t)ç],^[13] eller [tj] i midten av ord.^[14]

Tekster

Fair'e åkkås: Fair'e åkkås, dú som æ i himmelen! La díss namn vère hellig, La díss Ríkji kjæm'e, La díss vilja skje 'å jórden som i himmelen! Gi åkkå i dag'e åkkås daglige stump'e. Forla'kkå åkkås syll'e, som åkkå å forlater åkkås syllfókk Led åkkå 'kji inn i freistelse, men frels åkkås frå det onde. for Ríkji æ díss, å móstri å æren for allstǿtt. Amen.

IPA: fɒɪr.ɛ ɔkːɔs dɛu sɔm ɛː i hɪmːelen lɒː dæɪsː nɒmn vɪere hɛlːi lɒː dæɪsː ræɪçːɪ çɛːmə lɒː dæɪsː vɪljɒ sjɛː ɔ jɔʊrden sɔm i hɪmːelen jiː ɔkːɔ i dɒːg.e ɔkːɔs dɒːglɪgɛ stump.e fɔr'lɒːkːɔ ɔkːɔs sʏlː.e sɔm ɔkːɔ ɔ fɔr'lɒːter ɔkːɔs sʏlːfɔʊkː lɛːd ɔkːɔçɪ ɪnː i frɒɪstelsə mɛn frels ɔkːɔs frɔː dɛ ɔndə fɔr ræɪçːɪ ɛː dæɪsː ɔ mɔʊstrɪ ɔ ɛːren fɔr alːstøʏtː ɒːmen

Nórdavinden å sólí:[15] Nórdavinden å sólí drógest om kvæ som vår’ sterkast’e då der kåm enn mann’e gangandi, mæ a tykk frakke på si. Da vurte einige om at den av da som fysst’e greidde å få frakkā av mannæ, sill' reiknast for å vèr’ sterkast’e. Nórdavinden blés så fælt ’an kunna, men ti’ mei’ ’an blés, ti’ mei’ nappa mannen att’e frakka sí. Seist’e gav nórdavinden opp. Så va’ det sólís túr’e. ’U skjein bå’ heit å gó, å mannen tók av si frakkā. Nórdavinden måtte barre gódtake at sólí va’ sterkare.

IPA: nɔʊrɒvɪnden ɔ sɔʊlæɪ drɔʊgest ɔm kʰvɛːm sɔm väːr stærkast.ə dɔ dær kʰɔm en mänː.e gäŋgändɪ mɛ ä tʰʏkː frakːə pʰɔː sɪ dä vurte ɒɪniːgə um dɛn ɒv dɒ sɔm fysːt.ə grɒɪde ɔ fɔ frɒkːɒː ɒːv mɒnːæ silː rɒɪknäst fɔr ɔ vɪɛr stærkäst.ə nɔʊrɒvɪnden blɛɪs sɔ fɛːlt än kʰunːä men tʰɪ mɒɪ än blɛɪs tʰɪ mɒɪ nɒpːä mänːen atːte frɒkːɒː sæɪ sɒɪst.ə gäːv nɔʊrɒvɪnden up sɔ vä dɛ sɔʊlæɪs tʰɛur.e u sjɒɪn bɔ hɒɪt ɔ gɔʊ ɔ mänːen tʰɔʊk äːv sɪ frɒkːɒː nɔʊrɒvɪnden mɔtːə bäre gɔʊtʰäkːə ät sɔʊlæɪ vä stærkäre