Sjel

En sjel er ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner en selvbevisst «eterisk substans» som er enestående for hvert enkelt vesen. Det tenkes ofte at sjelen gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange troende som udødelig. I antikkens Hellas ble sjelen forstått som det et levende menneske har til forskjell fra et dødt, livspusten. I dualistiske menneskeoppfatninger (orfisme, platonisme, gnostisisme) tenkes sjel og legeme som to selvstendige og motstridende enheter. Sjelen blir her oppfattet som den udødelige, ikke-stofflige bærer av det spesifikt menneskelige.^[1]

Begrepet «sjel» har i religion og filosofi blitt brukt om livspusten som skiller levende fra døde, om ånd, den ikkekroppslige delen av et menneske, dets individuelle essens og ikkejordiske, indre vesen eller «jeg», men også om personlighet, bevissthet og annet. Bokmaleriet fra ca. 1425 illustrerer kristendommens tradisjonelle lære om sjelen som evig og udødelig og en motsetning til den fysiske kroppen: det viser en engel og en demon som kjemper om den avdødes sjel på vei mot Gud i Himmelen.

I legenden Myten om Er, som inngår i Platons Staten (ca 380 f.Kr.), påstås det at sjelen må være udødelig. Her innfører Platon også tanken om at gode mennesker belønnes og umoralske mennesker straffes etter døden.^[2]

Religiøse og filosofiske perspektiver

Kristendommen

Ifølge kristendommen når mennesket dør, vil sjelen få en dom av Gud hvor sjelen enten havner i himmelen eller helvete. De katolske, de ortodokse og protestantiske kirkene er det eldste innenfor kristendommen. Noen protestantiske kristne mener sjelen bare har et liv og at sjelen er helt borte når den dør. Noen andre tror de som har en vært slem vil lide evig i helvete (annihilationism). Mange kristne tror på evig liv i himmelen så fremst de er snill og tjener Gud og Jesus.^[3]

Apostelen Paulus brukte psychē (ψυχή) og pneuma (πνεῦμα) for å skille mellom ånd på jødisk som er nephesh (נפש) og ruah (רוח).^[4]

Hinduismen

Atman er et sanskritord som betyr ditt indre eller sjel. I hinduismen, spesielt Vedantaskolen, er Ātman første prinsippet^[5], som er individets sanne jeg til individets hinsides identifikasjon med fenomener, essensen til et individ. For å oppnå frigjøring (moksha), må man tilegne seg kunnskap (atma jnana), som betyr å innse at sitt sanne jeg (Atman) er identisk med det transcendente selvet Braham ifølge Advaita Vedanta. De seks ortodokse skolene innen hinduisme tror på Ātman (personen, essensen) i et hvert individ.^[6]

I hinduisme og jainisme er jiva (sanskrit: जीव, jīva, alternativ stavemåte jiwa; hindi: जीव, jīv, alternativ stavemåte jeev), et levende individ eller en enhet med livskraft. Konseptet med jiva i jainismen ser ut som atman i hinduismen. Noen hinduistiske tradjosner skiller mellom disse to konseptene, hvor jiva er det sanne jeg og atman det som ikke kan forandres og som er tilstede i alle individer som den metafysiske Braham. Sistnevnte er noen ganger referert til som jiva-atman (sjel i en levende kropp).^[7]

Sjelen forlater kroppen etter døden i en illustrasjon fra den alkymistiske traktaten Rosarium philosphorum (1500-tallet).

Buddhismen

I Buddhismen lærer en at mennesket ikke har en fast sjel. Dette er kalt anatman. På denne måten skiller buddhismen seg fra hinduismen som har en læren om atman (individuell sjel). Buddhismen sier at det vi tenker på som sjelen vår, kun er en opphopning av sansefornemmelser og sinnstilstander som alltid er i forandring.

Islam

Koranen som er Islams hellige bok beskriver sjelen med to ord: rūḥ (oversatt: til ånd, bevissthet, pneuma eller sjel) og nafs (oversatt: selvet, ego, psyke eller sjel).^[8] Disse to begrepene brukes om hverandre, men rūḥ brukes litt oftere for å beskrive den gudommelige ånden eller "livets pust". Nafs brukes mere til å beskrive disposisjon eller egenskaper. I islamsk filosofi holder den udødelige rūḥ ut den dødelig nafs, som er ønsker og oppfatninger som sees på som nødvendig for livet.^[9]

Opptil flere vers i Koranen er rûh nevnt; kapittel 7 ("The Night Journey" og kapittel 39 ("The Troops").

Jainismen

I jainismen har alle levende vesener, som er alt fra en plante, bakterier til menneske en sjel. Ifølge jainismen finnes det ingen begynnelse eller slutt for sjelen eksistens. Sjelen er evig og kan endre form når den klarer å oppnå frigjøring. I jainismen er jiva sjelen til et levende vesen (menneske, plante, dyr, fisk) som klarer å overleve døden.^[10] Konseptet med Ajiva som finnes i jainismen betyr "ingen sjel" og representerer materie (kropp), tid, rom, stillhet og bevegelse. I jainismen er en Jiva enten samsara (de som er fanget i sykluser av gjenfødsel) eller mukta (som er frigjorte sjeler, de som ikke trenger å gjenfødes).^[11][12]

I forhold til denne troen om at sjelen blir frigjort fra samsara (gjenfødsel), så blir sjelen bundet til en kropp basert på karma (denne sjelens tidligere handlinger). Uansett hvilken tilstand sjelen havner i, vil alltis sjelen ha samme egenskaper og formål. Eneste forskjell mellom de frigjorte sjelene og de sjelene som er fanget i gjenfødsel er at det manifesteres mer helhetlig med siddha (frigjorte sjeler) siden de har klart å overvunnet karma. Sjeler som vinner over ondskap når sjelen er i fysiske kropper, utnevnes som arihanter.^[13]

Jødedommen

De hebraiske begrepet נפש nefesh (som betyr "levende vesen"), רוח ruach (som betyr "vind", נשמה neshamah (som betyr "pust"), חיה chayah (som betyr "liv") og יחידה yechidah (som betyr "uendelig") brukes for å beskrive sjelen og ånd. I Jødedommen hadde de ingen eller få begreper for å beskrive sjelen. I Første Mosebok, klarte en Gudommelighet å animere kroppen med pusten.^[14]

Jødedommen er kvaliteten til sjelen og dens utførelse av budene (mitsvot) for å få et høyere nivå av forståelse og nærhet til Gud. Når noen opplever nærhet til Gud, kalles de for tzadik. Jødedommen omtaler fødselsdagen for nahala/Yahrtzeit, dette fordi det er en minnefest da det er bare mot slutten av livet så kunne sjeler bli dømt for det de har gjort.^[15]

Jødedommen har stort fokus på studie av sjeler.^[16]

Kabbala og andre mystiske tradisjoner går mer i detalj på sjelen. Kabbala deler sjelen opp i 5 elementer som tilsvarer de 5 verdenene:^[17][18]

• Nefesh - det naturlige instinktet
• Ruach - følelser
• Neshamah - Intellekt
• Chaya - Guds transcendent
• Yechidah - essensen av sjelen som er knyttet til Gud

Kabbala har foreslått et begrep for å beskrive reinkarnasjon, gilgul (nefesh habehamit - "dyresjelen").^[19] Enkelte jødiske tradisjoner hevder at sjelen finnes i beinet, selv om de er uenig om det er på toppen av ryggraden eller nederst på korsryggen.

L’Amour des âmes (1900) - Jean Delville. Ifølge Brendan Cole ville Jean Delville få frem en kosmisk forening av par sjeler, mann og kvinne som stiger opp i et astralt lys. Delvilles kunst har påvirket den esoteriske spiritualiteten.

Scientologi

Scientologiens syn er at et individ ikke har sjel, men er sjel. Årsaken til dette er fordi i scientologien er en person udødelig og kan bli reinkarnert hvis de ønsker. Scientologer sier at lykke og udødelighet påvirker hvordan de lever. Scientologiens betengelse av sjelen er «thetan» som kommer fra det greske ordet theta (betyr tanke). Scientologien retter seg til sjelen for å utvikle evner, både jordiske og åndelige. Ideologien rundt dette stemmer forsåvidt med de fem store verdensreligionene.^[20]

Sjamanisme

Sjeledualisme (flere sjeler/dualistisk pluralisme) er en tradisjonell tro innen sjamanismen og essensiell i konseptet om sjelereise (også kalt ut av kroppen-opplevelse, ekstase eller astralprojeksjon).^[21][22] Sjamanisme tror at mennesker har to eller flere sjeler, kalt "kroppssjelen" eller "livssjelen" og den "frie sjelen". Den første er knyttet til kroppens funksjoner og bevisstheten i våken tilstand. Sistnevnte er den som kan vandre ut av kroppen på såkalte sjelereiser eller transetilstand.^[23][24] Sjeledualisme og flere sjeler er fremme i den tradisjnelle animistiske troen til de austronesiske, kineserne ((hún og pò) og de tibentanske, de fleste afrikanere, de fleste som er innfødte nord-amerika, eldgamle sørasiatiske, de nordlige eurasiske og oldtidens egyptere (ka og ba).^[25]

Tro på sjeledualisme finnes i de fleste austronesiske sjamanistiske tradisjoner. Protoaustronesiske ordet for kroppssjelen er nawa (som betyr "pust", "liv" eller vital ånd"). Den sies å ligge et sted i bukhulen, som er i leveren eller hjertet.^[26] Den frie sjelen sies å befinne seg i hodet. Navnet er vanligvis fra proto-austronesisk *qaNiCu (som betyr "spøkelse" eller "ånd av de døde") som å angår naturånder.

En Manunggul krukke fra Tabon-hulene, Palawan og Filippinene som illustrerer en sjel og en psykopomp på reise til åndeverden i en båt.

Den frie sjelen er ofte referert til som en betydning på tvilling eller dobbel, ut ifra proto-austronesisk duSA ("to"). En dyktig person er hvis flere er i harmoni med hverandre. En ond person er hvis flere er i konflikt med hverandre.^[27] Den frie sjelen kan forlate kroppen og reise astralt til åndeverden under søvn, transe, delirum, psykisk sykdom og død. Denne dualiteten sees også på som healing i tradisjonene til austronesiske sjamaner hvor sykdom i mange tilfeller er sett på som et tap. Dermed for å gjøre den syke frisk, må en få den frie sjelen til personen (som kan ha blitt stjålet av en ond ånd eller en ånd som har gått seg vill i åndeverden) inni kroppen igjen. Hvis den frie sjelen ikke får til å komme inni kroppen igjen, kan det hende personen dør eller blir kronisk syk.^[28][29]

Sjamanen helbreder innenfor den åndelige verden ved å returnere tapte deler av sjeler inn i kroppen igjen. En sjaman renser også negative energier som kan forstyrre eller forurense sjelen. I noen etniske grupper sies det at en person har flere enn to sjeler. Blant Tagbanwa-folket, hvor det sies at en person har seks sjeler som er først, den frie sjelen (som regnes som ens sanne sjel), inkludert fem andre sekundære sjeler som har ulike funksjoner. Flere inuitgrupper tror at et individ har mer enn en sjel.

Samisk religion tror på at alt i naturen er besjelet.

Taoisme

I Taoismen tror de at hver person har to sjeler kalt hun og po (魂 og 魄), som er yin og yang. Taoismen tror på ti ulike sjeler, sanhunqipo (三魂七魄). Et levende menneske mister noen av sjelene ved psykisk sykdom eller bevisstløshet tilstand. En død sjel kan reinkarnere til å bli funksjonshemet, som er lavere begjærsriker eller bli ute av stand til å reinkarnere.

Sikhisme

I Sikhismen tror de sjelen (uttalt som Ātman) er ren bevissthet uten innhold.^[30] sjelen blir sett på som evig og forbundet med det gudommelige (Paramatman), selv om den er formet av karma - effekten av handlinger, tanker og gjerninger. Ifølge sikhiske læresetninger gjennomgår sjelen flere sykluser med gjenfødelse (transmigrasjon) helt til den oppnår en frigjøring (mukti) fra syklusen som er en prosess styrt av prinsippene om den guddommelige orden (hukam) og nåde (nadar).

Gjenfødelsen påvirkes av individets tilknytning til begjær og ego (haumai), hvilket fører til en forbindelse til det gudommelige. Sikhiske skrifter sier at å være opptatt av materiell rikdom, familiære bånd og sensoriske gleder i dødsøyeblikket kan føre til gjenfødelse i lavere livsformer, som et dyr eller ånd. På den andre siden er å meditere på Guds navn (Nam Simran) og intensjon om det gudommelige (Waheguru) i løpet av livet, spesielt ved døden - at sjelen kan smelte i den evige sannheten (Sach Khand) for å avslutte reinkarnasjonsyklusen.^[31]

Det som står sentralt i sikhismen er troen at selv om karma bestemmer sjelens vei, vil den gudommelige nåde overskrifte karmiske begrensninger. Guru Granth Sahib sier at frigjøring kommer an på Guds Vilje.^[32]

Filosofi

Statue av Sokrates, Akademiet i Athens.

Greske filosofer som Sokrates, Platon og Aristoteles forsto sjelen som en logisk evne, hvis utøvelse er gudommelige handlinger.^[33] Sokrates forklarte hans lærdom til sine athenske landsmenn om å bry seg om psykens filosofispørsmål (Apologi 30a–b).

Sokrates, Platon og Aristotles fra den greske antikken er filosofer som er grunnen til den tradisjonelle filosofiske forståelsen av sjelen.

Aristoteles resonerte til at et menneske sin kropp og sjel er materie og form: kroppen er en samling av elementer og sjelen er selve essensen. Sjel og psyke er de mentale evnene til et levende vesen: fornuft, karakter, fri vilje, følelse, bevissthet, qualia, hukommelse, persepsjon og tenkning. Sett fra det filosofiske er sjelen enten dødelig eller udødelig.^[34]

De gamle grekere brukte begrepet «besjelet» for å representere konseptet med levende, som indikerer det tidligste filosofiske der de trodde at sjelen var det som ga kroppen liv.^[35] Sjelen ble sett på som det ulegemlige eller åndelige som animerte (fra latin anima, jf. «dyr») den levende organismen. Francis M. Cornford siterer Pindar ved at sjelen sover mens lemmene er aktive, men når sjelen sover, er sjelen aktiv og avslører enten en belønning av glede eller at en sorg nærmer seg i drømmen.

Sjelen ble ansett som det ulegemlige eller åndelige «pustet» som animerer den levende organismen. Cornford siterer Pindar ved å si at sjelen sover mens lemmene er aktive, men når man sover, er sjelen aktiv og avslører «en belønning av glede eller sorg som nærmer seg» i drømmer.^[36] Erwin Rohde skrev at en førpytagoreisk tro så på sjelen som livløs i når den forlot kroppen og at sjelen trakk seg tilbake til Hades uten noe håp om å komme tilbake til et fysisk legeme.^[37] Platon var den første i antikken som kombinerte sjelens ulike funksjoner til en og samme oppfatning. Han beskrev det som at sjelen er det som gir bevegelse til ting (dvs. det som gir liv utifra en oppfatning at livet er en selvbevegelse) ved hjelp av egne tanker.^[38]

Psykologi

«Sjeletro» er et fremtredende trekk i Otto Ranks verk. Rank forklarer viktigheten av udødelighet i psykologiens klassiske og moderne interesse for liv og død. Arbeid til Rank gikk en annen vei enn den vitenskapelige psykologien som innrømmer muligheten for at sjelen eksistens hvor den blir sett som et forskningsobjekt uten å innrømme at den finnes. ^[39] Han utnevner: «Som religion så er det en psykologisk kommentar til menneskets sosiale utvikling, som representerer ulike psykologier vår nåværende holdning til en åndelig tro. I den animistiske æraen var psykologisering en skapelse av sjelen; i den religiøse æraen var den en representasjon av sjelen for seg selv; I vår naturvitenskapelige tidsalder er det en kunnskap om den individuelle sjelen.»^[40]

Ranks arbeid hadde stor innflytelse på Ernest Beckers forståelse på en universiell interesse for udødelighet. I dødens fornektelse beskriver Becker «sjel» i form av Søren Kierkegaards bruk av selvet:

Kierkegaards bruk av «selvet» kan være forvirrende fordi han inkluderer det symbolske selvet og den fysiske kroppen. Selvet er en total personlighet som er større enn personen og inkluderer det vi nå kaller «sjel» eller «grunnlaget for væren» som den som skapte personen løp ut av.^[41]

Ifølge kogntivforskeren Jesse Bering og psykologen Nicholas Humphrey er mennesker i utgangspuntk tilbøyelige til å tro på en sjel og er født som sjel-kropp-dualister. Som sådan trenger ikke religiøse institusjoner å oppfinne ideen om at sjel fra tidligere tradisjoner har et konsept som alltid har vært til stede gjennom menneskets historie. I tråd med denne oppfatningen har den amerikanske filosofen Steward Goetz hevdet at ifølge antropologer og psykologer, er vanlige mennesker en sjel-kropp substans-dualister, som alltid har trodd på eksistensen om et skille mellom sjel og kropp.^[42]

Sjelens vekt

I 1901 gjennomførte Duncan MacDougall et eksperiment kalt «21 grams eksperimentet» hvor han veide pasienter som var død. Han kom frem til en vekt som varierte. Han fant ut at sjelen veier 21 gram basert på tester med hver pasient. Fysikeren Robert L. Park utnevnte at MacDougalls eksperimenter i dag ikke finnes vitenskapelig. Psykologen Bruce Hood skrev "fordi vekttapet ikke er pålitelig eller replikterbart, var funnene uvitenskapelig".^[43][44]

Se også

• Sjel-legeme-problemet, motsetningen og forbindelsen mellom sinn og kropp
• Sjelevandring
• Karma
• Atman
• Ånd
• Jeg (filosofi)
• Bevissthet
• Besjeling