Statsrett

Statsrett, statsforfatningsrett eller konstitusjonell rett beskriver og vurderer rettsreglene om en stats konstitusjon.^[1] Statsrett er således et lovverk som definerer rollen, fullmaktene og strukturen til ulike enheter i en stat, nemlig den utøvende makt, stortinget (parlamentet) eller lovgivende makt og domstolene; samt borgernes grunnleggende rettigheter og deres forhold til sine regjeringer.

Riksløven utenfor det norske Stortinget som symbol på den konstitusjonell rett.

Den er overordnet både andre deler av offentlig rett og privatretten. Forvaltningsretten, strafferetten og prosessretten regnes ofte som deler av den offentlige rett, men bare de grunnleggende rettsreglene som lovverket bygger på, regnes som statsforfatningsrett.

Rent praktisk kan grensen mellom statsrett og forvaltningsrett framtre som noe flytende: kort formulert kan det sies at statsretten behandler de grunnleggende regler om statens organisasjon og om forholdet mellom stat og individ, mens forvaltningsretten behandler detaljreglene og reglene om forvaltningsorganer under regjering og departementer.^[2] Ut fra formelle kriterier er grensen derimot mer entydig (se nedenfor). Statsrett må heller ikke forveksles med folkerett, som er rett mellom stater, ikke mellom individer. På menneskerettsområdet har individet rettigheter både etter statsretten og folkeretten.

I de fleste nasjoner, som i Norge, USA, og India er konstitusjonell lov basert på teksten i et dokument som ble ratifisert da nasjonen ble opprettet. Indre konstitusjoner, særlig Storbritannia,^[3][4] er i stor grad avhengige av ikke kodifiserte regler, i likhet med flere lovgivende forskrifter og konstitusjonelle konvensjoner, og deres status innenfor konstitusjonell rett varierer, og konvensjonenes vilkår er i noen tilfeller sterkt omstridt.^[5]

I Norge er statsrett, ut fra en formell definisjon, rettsregler som bare kan endres etter prosedyren i Grunnloven § 121 (derunder kravet om 2/3 flertall i Stortinget). Dette gjelder først og fremst reglene i grunnloven. I tillegg har det i Norge – i motsetning til i de fleste andre land – vokst frem en lære om at rettsregler skal gjelde som konstitusjonell rett selv om de ikke er fastsatt etter prosedyrereglene i § 121.

Denne læren kalles konstitusjonell sedvanerett. Men denne læren har neppe hatt betydning i praksis, og den byr dessuten på store problemer i forhold til spørsmålet om hvem som kan fastsette (herunder endre) konstitusjonelle regler. I mange av de sammenhenger der læren har vært påberopt, er den heller ikke nødvendig for å nå frem til et resultat mange borgere vil betrakte som tilfredsstillende. Domstolskontrollen med at lover og forvaltningsvedtak er i samsvar med grunnloven er her et eksempel. Det er i dag ingen tvil om at domstolene i Norge har adgang til å underkjenne lover som strider mot Grunnloven og forvaltningsvedtak som strider mot lov. Denne adgangen er imidlertid ikke eksplisitt hjemlet i grunnloven. Det synes imidlertid å være klart at bestemmelsen i § 88, som sier at Høyesterett dømmer i siste instans, gir tilstrekkelig grunnlag for kontrollen. Dette basert på snart 200 års praksis. Dersom dette legges til grunn, vil Stortinget altså ikke kunne oppheve domstolskontrollen gjennom vanlig lovvedtak. Dermed er den også statsrett i formell forstand.