Storgravmyrt

Storgravmyrt (Vinca major) er en eviggrønn halvbusk i gravmyrtfamilien.

Storgravmyrt
Nomenklatur
Vinca major L.
Populærnavn
storgravmyrt[1] (stor gravmyrt)
Klassifikasjon
Rike		planter
Divisjon		karplanter
Klasse		blomsterplanter
Orden		søteordenen
Familie		gravmyrtfamilien
Underfamilie		Rauvolfioideae
Slekt		gravmyrtslekta
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
NK — Ingen kjent risiko 2023
Økologi
Habitat:		skogkanter, kratt, skråninger
Utbredelse:		Europa, Anatolia

Den har vegetative, bueformede eller krypende stengler som slår rot ytterst. Blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene på opprette stengler som blir opptil 30 cm høye. Bladene sitter motsatt og er blanke, mørkegrønne, ovale, 2,5–9 cm lange og 2–6 cm brede. Bladranden er hårete, noe som skiller storgravmyrt fra slektningen gravmyrt (V. minor).

Begerbladene har kanthår og er 7–18 mm lange. Blomstene er 30–50 mm i diameter og purpurblå. Kronbladene er vokst sammen til et 12–15 mm langt rør. Kronflikene er asymmetriske, så blomsten minner litt om en propell. Blomstringstida er mars–mai. Den befruktede blomsten utvikler seg til to belgkapsler, men frukten dannes sjelden i nordvestlige Europa.

Storgravmyrt vokser i skogkanter, kratt og skråninger. Den er ganske variabel og deles i tre underarter med følgende utbredelse:

• subsp. major – hører hjemme i det sentrale middelhavsområdet, vanlig forvillet mange steder
• subsp. balcanica – vestlige Balkan
• subsp. hirsuta – Anatolia, av og til regnet som egen art, Vinca pubescens

Subsp. major er en vanlig hageplante som brukes til bunndekker. Den er svært nøysom og danner et tett, eviggrønt teppe der ugras ikke trives. Det finnes kultivarer med spraglete blad og forskjellige blomsterfarger. Storgravmyrt er naturalisert mange steder i Europa, Australia, New Zealand og Nord-Amerika. Den opptrer ofte som en skadelig invaderende art, og de tette teppene fortrenger alle andre lavvokste planter. Storgravmyrt er ikke så hardfør som gravmyrt, og den finnes ikke naturalisert i Norge.