Terningkast

Terningkast er et uttrykk brukt i norske medier som en poengskala i forbindelse med kritikker. Som en terning strekker poengskalaen seg fra 1 (dårligst) til 6 (best).^[2] I trykte kritikker vises ofte poengberegningen som en terning med riktig antall øyne opp. Terningkastet ble introdusert av Arne Skouen i Verdens Gang 31. mars 1952.^[3] I ettertid uttalte Skouen seg sterkt kritisk til bruken av terningkast,^[4] og også andre har kritisert bruken,^[5] blant annet i forbindelse med vurderinger av kvinners antrekk.^[6][7]

Terningkast 1: usedvanlig dårlig

Terningkast 2: dårlig

Terningkast 3: skuffende

Terningkast 4: god

Terningkast 5: meget god

Terningkast 6: usedvanlig vellykket

Illustrasjon fra VG^[1]

Mens helt andre poengskalaer er vanlig i andre land (gjerne 1–3, 1–5 eller 1–10), er terningkast med 1–6 poeng etter hvert blitt svært utbredt – og på mange måter standarden – i Norge. Uttrykket ble først brukt i aviser, men har spredt seg til TV, radio og internett. De mediene som ikke bruker terningkast for å representere skalaen, kan bruke emotikoner, stjerner, prosent, desimaltall eller heltall, hvor sistnevnte gjerne kan minne om et karaktersystem.

Det benyttes som konklusjon og sluttresultat i et uttall forskjellige kritikker, fra film- og teateranmeldelser til frossenpizzatester til kjolevurderinger under kongelige bryllup og lignende. Det har også vært gitt terningkast til andres terningkast.^[8]

Bruken av terningkast har en iboende ironi i og med at et reelt terningkast ville gitt et helt tilfeldig resultat; en terning er en klassisk analog slumptallsgenerator.^[9]

I noen tilfeller medfølger det en beskrivelse av hva de ulike terningverdiene innebærer konkret.^[10][11]

Terningens funksjon som slumptallsgenerator medfører en viss ironi i bruken av «terningkast» som poengskala i kritikk.^[12]