Tsjekkisk

Tsjekkisk er et vestslavisk språk som tales av omkring 12 millioner mennesker (1999). Av disse bor omkring 10 millioner i Tsjekkia, hvor tsjekkisk er offisielt språk. Tsjekkisk ligner slovakisk. De fleste tsjekkiskspråklige og slovakiskspråklige er i stand til å forstå hverandres språk uten vanskeligheter.

«Tsjekkisk» kan også referere til Tsjekkia og tsjekkere.

Tsjekkisk
čeština, český jazyk
Brukt i		Tsjekkia[1]
Antall brukere		11 525 000[2]
Lingvistisk klassifikasjon		Indoeuropeisk Slavisk Vestslavisk Tsjekkisk-slovakisk Tsjekkisk
Skriftsystem		Det latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i		Tsjekkia  EU
Normert av		Ústav pro jazyk český
Språkkoder
ISO 639-1		cs
ISO 639-2		ces
ISO 639-3		ces
Glottolog		czec1258
Wikipedia på tsjekkisk Tsjekkisk på Wiktionary

Historie

Tsjekkisk oppsto på slutten av det første årtusen, mot slutten av den urslaviske perioden. Enkelte trekk fra urslavisk var i behold i gammeltsjekkisk, slik som lyden jat, nasaleringen (ę og ǫ), palataliseringen og systemet med verbbøyning i fire fortidsformer (aorist, perfektum/imperfektum, pluskvamperfektum). Disse trekkene holdt seg helt til slutten av 1400-tallet.

Det finnes få skriftlige vitnesbyrd fra den eldste tsjekkiske perioden. Latin ble dengang brukt som skriftspråk, ved siden av kirkeslavisk. Det første vitnesbyrdet om det tsjekkiske språket består i to setninger i stiftelsesfundatsen for klosteret Lotoměřice fra 1057. I middelalderen utviklet tsjekkisk seg mer og mer bort fra urslavisk. Mellom 1100- og 1200-tallet ble g forandret til h. Derfor heter «hode» hlava på tsjekkisk, głowa på polsk, og голова (golova) på russisk. På 1200-tallet oppstod lyden ř fra den bløte r-lyden i urslavisk.

På 1300-tallet begynte tsjekkisk å bli brukt i litteraturen og i administrasjonen. De første bøkene på tsjekkisk ble skrevet, og Karl IV av Det tysk-romerske rike og tsjekkisk konge lot Bibelen oversette til tsjekkisk. På det fonetiske planet kom lyden f inn i språket, uten tvil på grunn av den økende påvirkningen fra tysk. På 1300- og 1400-tallet ble de diakritiske tegnene innført i tsjekkisk. Reformen ble støttet av Jan Hus. På 1400-tallet falt lydene y og i sammen i i, mens ortografien beholdt tegnet y.

Oppdagelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet var viktig for utviklingen av det tsjekkiske språket. Kralice-Bibelen ble et forbilde. Trettiårskrigen og det følgende århundret var en nedgangstid for tsjekkisk, mens tysken vant fotfeste som undervisningsspråk. Etter den tsjekkiske nasjonale renessansen vant imidlertid tsjekkisk nytt terreng på 1700- og 1800-tallet. På denne tiden fikk det tsjekkiske skriftspråket sin nåværende form.

Dialekter

Kart over tsjekkiske dialekter

Det finnes flere dialekter av tsjekkisk, og disse deles gjerne inn i to regionale grupper, som ikke samsvarer helt med regionene Böhmen og Mähren. Den mähriske gruppen i øst tilhører et dialektkontinuum som utgjør en overgang til slovakisk. Områdene som ble befolket etter at den opprinnelige tyske befolkningen var fordrevet, ble påvirket av innflyttere fra hele det tsjekkiske språkområdet og har ikke noen spesiell dialekt.

I formelle sammenhenger brukes en form av språket som kalles spisovná čeština. De fleste i Böhmen bruker i dagligtale en annen variant, obecná čeština, og de andre bømiske dialektene er i sterk tilbakegang. Dialektene i Mähren er derimot bedre bevart.

Alfabet

Tsjekkisk skrives med det latinske alfabetet. Det brukes diakritiske tegn.

A

B

C

Č

D

E

F

G

H

CH

I

J

K

L

M

N

O

P

Q

R

Ř

S

Š

T

U

V

W

X

Y

Z

Ž

a

b

c

č

d

e

f

g

h

ch

i

j

k

l

m

n

o

p

q

r

ř

s

š

t

u

v

w

x

y

z

ž

[a]

[b]

[ʦ]

[ʧ]

[d]

[ɛ]

[f]

[ɡ]

[h]

[x]

[ɪ]

[j]

[k]

[l]

[m]

[n]

[o]

[p]

[kv]

[r]

[ɼ]

[s]

[ʃ]

[t]

[u]

[v]

[v]

[ks]

[I]

[z]

[ʒ]

Ved sortering regnes Č, Ch, Ř, Š og Ž som egne bokstaver. Tegnet «ˇ» (hake) kalles háček. Akutt aksent over en vokal (for eksempel á) betegner at vokalen er lang.

Fonologi

Vokaler

Tsjekkisk har ti vokalfonemer, fem korte og fem lange.

Konsonanter

Artikulasjonssted →	Labial		Koronal		Dorsal		Glottal
Artikulasjonsmåte ↓	Bilabial	Labio‐ dental	Alveolar	Post‐ alveolar	Palatal	Velar	Glottal
Nasal	m	(ɱ)	n		ɲ	(ŋ)
Plosiv	p b		t d		c ɟ	k ɡ	(ʔ)
Frikativ		f v	s z	ʃ ʒ		x (ɣ)	(h) ɦ
Approksimant					j
Vibrant			r r̝
Lateral approksimant			l

Det er fire affrikater:

t͡s	ustemt alveolar affrikat
ʣ	stemt alveolar affrikat
ʧ	ustemt postalveolar affrikat
ʤ	stemt postalveolar affrikat

Aksent

Tsjekkisk har trykkaksent. Trykket ligger alltid på den første stavelsen i et ord.

Morfologi

Substantiver og adjektiver

Substantiver og adjektiver dannes i tall (entall og flertall) og kasus. Det er syv kasus: nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, vokativ, lokativ og instrumentalis. Det er tre kjønn: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. I tillegg skiller man mellom animate og inanimate hankjønnsord. I motsetning til i norsk er det ingen forskjell mellom bestemt og ubestemt form av substantivene.

Adjektiver og partisipper har en kort og en lang form. Den korte forma brukes alltid i predikativ stilling.

Verb

Verbene bøyes etter aspekt (avsluttet og pågående handling) og tid (presens, futurum, preteritum), person, tall og modus (imperativ, kondisjonalis). Aspekt uttrykkes dels ved hjelp av prefikser, dels ved hjelp av to forskjellige stammer.