Tychonisk system

Det tychoniske system var en modell for solsystemet utgitt av Tycho Brahe mot slutten av det 16. århundret. Modellen kombinerte det han anså som de matematiske fordelene med Kopernikus' system med de filosofiske og «fysiske» fordelene med det ptolemeiske systemet.

I denne fremstillingen av det tychoniske systemet roterer de blå objektene (solen og månen) rundt jorden. Objektene på i den oransje banen (Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn) roterer rundt solen. Rundt alt er en sfære av faste stjerner

Modellen kan ha blitt umiddelbart inspirert av Valentin Naboth^[1] og Paul Wittich, en silesisk matematiker og astronom.^[2]

Fra nettopp Naboth og Wirrich kan Tycho ha kommet i tanker over Martianus Capella, som på 400-tallet beskrev et geoheliosentrisk system (det capellanske system) - skjønt annerledes: Her er Merkur og Venus i sirkelbaner rundt Solen, som i sin tur sirkler rundt Jorden. Kopernikus, som viser til Capellas teori, fremførte til og med muligheten for å utvide dette ved det at de andre tre av de de den gang seks kjente planeter også skulle sirkle rundt solen.^[3] Dette var blitt forespeilet av den irske karolingiske lærde Johannes Scotus Eriugena på 800-tallet, oom gikk et skritt videre en Martianus Capella vad å foreslå at både Mars og Jupiter også kretset rundt Solen.^[4]

En lignende geoheliosentrisk modell ble også tidligere foreslått av Nilakantha Somayaji ved Kerala-skolen for astronomi og matematikk.^[5][6] Det var i 1501 - denne indiske teorien kan knapt ha vært kjent for Brahe, ettersom den også var fra en fjernere kultursfære.^[6][7] Somayaji var den første som presenterte et geoheliocentric der alle planetene (Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn) kretser rundt Solen, som i sin tur kretser rundt Jorden.