Vannøya
øy i Karlsøy kommune From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Vannøya, eller Vanna (nordsamisk: Várdnasuolu), er en øy som ligger lengst nord og ut mot storhavet i Karlsøy kommune i Troms. Navnet Vanna kommer fra norrønt Varna som betyr «den som gir vern» og viser til hvordan øya med sin plassering ute i storhavet gir ly for øyene og boplassene på innersida. Øya har et areal på 227 km² og er kommunens nest største og Norges 18. største øy. Vanna er skilt fra Reinøya og Ringvassøya av det 5–6 km brede Vannsundet.
Fiskeri er hovednæring både på Vannøya og ellers i kommunen, både hva gjelder arbeidsplasser og omsetning, med fiskeriindustri flere steder på øya. Mang sesongarbeidere deltar i fiskeforedlingen. Ellers er det en del jordbruk og småfehold, men antallet bruk har blitt sterkt redusert på grunn av fraflytting og omstilling. Det er et betydelig steinbrudd på sørsiden av øya som siden 1960-årene har tatt ut pukk og grus. Fakken vindkraftverk på sørøstsiden av øya ble ferdigstilt i 2012.
Det går ferge mellom Skåningsbukt på Vannøya og Hansnes på Ringvassøya, og er en del av fylkesvei 863. Fergen tar rundt 40 minutter og det er 7 mil fra Tromsø til Hansnes.
Remove ads
Naturgeografi
Vannøya ligger ut mot Norskehavet og er omgitt av Nordkvaløya i vest, Helgøya og Ringvassøya i sørvest, Karlsøya og Reinøya i sør, Arnøya i øst og Nordfugløya i nordøst. Mellom Vannøya og Nordkalvøya og Helgøya er Hamrefjorden, Vannsundet skiller Karløsya og Vannøya, mens Fugløysundet er havstrekningen mot Arnøya og Fugeløyfjorden ligger nordøst for øya. Noen få større holmer og øyer ligger helt inntil Vannøya, som Koja på øyas nordvestre del, Burøya og Store og Lille-Skarsøya i nordøst. Det er dermed flere smale sund og småfjorder mellom disse og hovedøya, i tillegg til mange viker og bukter.[2]
Fra nord skjærer Skipsfjorden 6 km inn i øya, og fra botnen fortsetter den myrlendte Skipsfjorddalen mot sørlige deler deler av øya. De høyeste fjellene på øya omkranser dalen, med Mortenstinden (880 moh.) og Vanntinden (1001 moh.) i sørvest og Peppartinden (903 moh.), Vanntindan (888 moh.) og Vannkista (947 moh.) i sørøst.[3][2]
Øya er blant de største i Nord-Troms,[4] og er Norges 18. største øy.[5] Den er berglendt og har langstrakt utbredelse i nordvest til sørøstlig retning. Mellom Helgøya og Nordfugeløya ligger den helt ut mot det åpne havet. Arealet er 227 km² og høyeste punkt er Vanntinden 1031 moh. Navnet kommer av det norrøne ordet vǫrn eller «vern», altså øya som verner mot havet.[6] Øya har karakteristiske fjell som brukes som landkjenninger, det vil si at skip som kommer inn mot kysten bruker lettkjennelige fjellformasjoner for navigeringen.[7]
Vassdrag av noen betydning er Skipsfjordelva med en lengde av rundt 11 km og med kilder fra Skipsfjordvatnan.[8][2] I dette vannet og i elven er det laks, i tillegg til mye multer i området rundt.[8] Et annet vassdrag er Vannereidelva på øyas nordvestre del, med kilder fra Storvatnet og Lillevatnet.[9][2]
På øya er det kjølig kystklima.[10]
Geologi
Berggrunnen på øya består dels av skifer, gneis og granitt.[8] Dette er harde bergarter som forvitrer langsomt og gir lite fruktbart jordsmon.[11] Gabbrobergarter finnes ved Vanntindan sørøst på øya, mens dorit forekommer ved Vannvåg ut mot havet i sør.[12] Forekomster av kopperkis, svovelkis og hematitt finnes på Kvitnes sørøst på øya.[11]
Flora og fauna
.jpg)
Generelt har de ytre øyene i Troms nokså bart landskap med mye lyng og berg. Der det er le for vinden, vokser det bjørk.[13]Her ligger skoggrensen på rundt 100 moh.[14] Den viktigste nytteplanten opp gjennom tidene har sannsynligvis vært multebær, men også syregress og sløke. Sjøfuglene sørger for gjødsling og gir rik vegetasjon nær havet.[15]
Det er sparsomt med trær. Geologen Amund Helland skrev i 1899 at det på det tidspunktet vokste mye bjørkekratt i området, men for lite til at det kunne brukes som brensel. Derimot var det rikelig med torv som ble brukt til oppvarming i husene.[8] Helland mente at med Vannøyas størrelse skulle man forventet et rikere planteliv, men at lang avstand fra land og stort innslag av granittiske bergarter hadde virket begrensende. Han påpekte at det da fantes bare 30 arktiske planter på øya.[16] Rev fantes, det samme gjorde ryper. Elg og hjort var i henhold til Helland ikke utbredt i Troms amt på slutten av 1800-tallet.[17]
Reven på Vannøya ble utryddet ved hjelp av giftåte i 1930-årene.[18] Det har senere utviklet seg til å bli en stor harebestand på øya, siden det ikke er rev.[19] Elg kommer ut til øyene ved at den legger på svøm ut i havet.[18] Villrein har i gammel tid hatt tilhold på de større øyene i området, men ble på 1700-tallet erstattet av tamrein. En har ikke kjennskap til elg på Vannøya i eldre tid, men noen streifdyr kom innom på slutten av 1950-årene. Generelt har mink vært et dyr til stor skade for fuglelivet på øyene i etterkrigstiden.[20]
Spesielt i Skipsfjorden er dyrelelivet kartlagt grundig i regi av Norsk institutt for naturforskning i 2004. Arter og ordner av fugl som ble registrert var lommer, skarver, hegrer, ender, havørner, hauker, falker, ryper, vadere, måker og alker, gjøk, ugler og spurver. Av dyr nevnes oter, røyskatt, mink, elg, tamrein, hare, lemen, markmus, havert, steinkobbe, ringsel og storkobbe.[21]
Remove ads
Demografi
Vannøya er blant de største øyene i Karlsøy kommune. Etter Ringvassøy er Vannøya også den mest folkeriken øya i kommunen.[22] Vannvåg, som ligger sørøst på øya, er det andre betydelige tettstedet i kommunen.[23]
Den samiske befolkningen består av reindriftsgrupper og slektninger av disse som over tid har sluttet med reindrift. De stammer fra nomader fra Karesuando som på 1800-tallet kom til øyene og utviklet en stasjonær kystsamisk reindriftskultur. Den gamle sjøsamiske kulturen i regionen er så og si assimilert.[24]
Størsteparten av kommunens innbyggere tar utdanning i Tromsø, men etter endt utdanning er det få unge mennesker som velger å flytte tilbake. Kommuneplanen fra 2013 peker på kombinasjonen av begrenset arbeidsmarked, kultur- og fritidstilbud som årsaker til dette.[22]
Tettsteder og bygder
Torsvåg ligger ytterst, på nordvestsida av Vannøya, med moloer på begge sider av holmen Kåja. På toppen av Kåja ligger Torsvåg fyr.[2] Her er det fiskebruk og klippfiskproduksjon.[25] Vannareid ligger på vestsiden av øya med post i butikk og handel.[26]
Burøysund ligger på nordøstsiden av Vannøya.[2]
Kristoffervalen ligger på østsiden av øya og har havn. Videre mot sørøstsiden ligger Vannvåg.[2] Her er det også havn og fiskebruk,[27] samt post i butikk og handel.[2][28]
Remove ads
Historie og kulturminner
Se også: Karlsøy
Kyst- og havområdene utenfor Vannøya gir svært rikt fiske, og menneskene som bodde her knyttet livene sine til fiske. Bosetningen oppstod gjerne så nær fiskefeltene som mulig forutsatt at landingsforholdene lå til rette. Det vil si båtplass og hus mest mulig i le for storm og uvær, samt i nærheten til en strand hvor båtene kunne dras opp.[30]
Historie
Fra Vannøya har en flere funn av redskaper og tufter etter bosetning fra yngre steinalder.[31] Generelt mener en at yngre steinalder startet med veide- og fiskerkultur, men at menneskene gikk over til å bli mer fastboende og drive med fiske og landbruk. De første funnene av metallredskaper skjer i eldre jernalder. En har også funn av importerte gjenstander som viser kulturkontakter med Sør-Skandinavia og mot dagens russiske og finske områder. Regionen som Vannøya tilhører ligger således i et grenseområde med kontakt både mot østlige og vestlige kulturer.[32] I regionen har en de første funnene fra 300 år e.Kr.[33]
Et sikkert belegg for samisk befolkning på Vannøya er en urgrav i Sandfjord ved Torsvåg. Den er kjent som Russeura etter et sagn om et russisk overfall i middelalderen. Imidlertid er urgraver en vanlig samisk begravelsesform i førkristen tid. C14-datering av never som liket var svøpt i har tidfestet graven til å være fra rundt 1145.[34]
Et sagn går ut på at høvdingen Tore Hund fra Bjarkøy hadde aktiviteter og tilknytning til Vannøya, endog at Torsvåg skal være oppkalt etter ham.[35] Senere var Bjarkøyætten jordeiere både på Vannøya og andre steder i distriktet.[36]
Etter svartedauen, rundt 1350, kan det se som til at folkene i fiskevær som på Vannøya, var de mest velstående i Norge. Synspunktet er basert på de høye skattene de betalte.[37] Senere ut på 1500-tallet har en nedtegnelser som viser at mange bodde i fiskeværene Torsvåg og Vannvåg. En forklaring kan være at mange foretrakk å bli fiskere på øyene og kjøpe korn fra Bergen fremfor å dyrke korn selv.[38]
I 1899 beskrev Helland at samene drev helårlig reindrift på Vannøya, der tilgangen på reinlav ga gode beiteforhold. Senere ble reinsdyrene solgt til norske innbyggere på øya, men dyrene ble etterhvert ville og forsvant. Senere hadde sjøsamer reinsdyr som de lot reindriftsamene ta med på sine trekkruter mot innlandet i vintersesongen (sytingsrein).[39] Helland forklarer videre at det rundt 1899 var omkring 500 rein på øya, året rundt.[40]
Helland skriver i 1899 at det på Vannøya fantes gode beiter og storfebesetninger.[9] Han beskriver Torsvåg som et betydelig sommerfiskevær. Spesielt at Hollendergrunnen, 12 mil fra land, utmerket seg med stor fiskerikdom. Også utenfor Burøya fantes i følge Helland på det tidspunktet et godt vår- og sommerfiske.[41]
Kulturminner
I Karlsøy kommune er det gjort noen sprede registreringer av kulturminneer. Av de registreringene som er gjort i kommunen er det generelt et stort innslag av samiske kulturminner, noe som hovedsakelig er knyttet til sjøsamisk bosetning.[42]
Vannøya har flere kulturminner fra jernalderen. På Korsnes ble det rundt 1930 registrert gravfunn fra folkevandringstid bestående av skår av spannformet kar, jernkniv og beslag. Flere gravhauger er registrert. Spydspiser, sverd og andre gjenstander er funnet rundt om.[43]
Remove ads
Næringsliv
Generelt har kommunen fiskeri som hovednæring, både hva gjelder arbeidsplasser og omsetning.[44] Fiskerinæringen gjør stor bruk av sesongarbeidere.[45] På Vannøya er det fiskeriindustri på Vannavalen, Vannvåg og Torsvåg.[44] I 2023 var det to fiskebruk er i drift på Vannøya.[46] Spesielt er klippfisk fra Torsvågbruket en viktig eksportartikkel til Portugal.[47]
Hermann Export har gjennom flere tiår vært en betydelig bedrift innenfor fiskeforedling med virksomhet på Vannøya og andre steder. Spesielt er bedriften kjent for å være en svært stor produsent av saltet fisk.[48][49]
Vannøya er eget reinbeitedistrikt. Det er jordbruk med småfehold. Antallet bruk har blitt sterkt redusert på grunn av fraflytting og omstilling.[44]
Kvalsberget steinbrudd på sørsiden av øya har siden 1960-årene tatt ut pukk og grus. Tromsøfirmaet North Rock AS har siden 2011 utvidet virksomheten, blant annet med kai for utskiping av steinmasser.[50] Systematiske undersøkelser etter drivverdige forekomster av malmer inneholdene gull, kobber og sink har vært gjort i 2010-årene.[51]
Fakken vindkraftverk ble ferdigstilt i 2012 og var det største utbyggingsprosjektet i Karlsøy kommune gjennom tidene.[44] Utvidelse av vindkraftparken har vært planlagt, men er kontroversiell.[52]
Remove ads
Infrastruktur og offentlige tjenester
Ferjesambandet Hansnes–Karlsøy–Vannøy tar personer og biler ut til øya med hyppige avganger hele dagen. Fergen tar rundt 40 minutter.[53] Det er omtrent 65 km fra Tromsø til Hansnes.[2] I tillegg til ferge er det hurtigbåtanløp i Vannvåg mot Skjervøy og Tromsø.[54]
Fra fergeleiet i Skåningsbukta går fylkesvei 7916 mot sørøstlige deler av øya, ut til Vannvåg og videre helt ut til Kristoffervalen. Fylkesvei 7917 går fra Skåningsbukta og mot sørlige, vestlige og nordlige deler av øya og helt ut til Torsvåg. Fra Fylkesvei 7917 ved Vannereid går fylkesvei 7918 (Burøysundveien) østover til Burøysund på øyas nordøstre del. I tillegg til disse hovedveiene er det noen mindre veier på øya.[2]
Det er et begrenset kollektivtilbud, men det tilbys skolebusstransport.[55] Det er statlig fiskerihavn på Vannvåg, Valaneset, Burøysund, Kristoffervalen og Torsvåg. I tillegg er det flere mindre havner.[55]
Sengskroken kirke er en langkirke fra 1962 med 225 sitteplasser. Ved kirken er det en minnestøtte over ni fiskere som omkomne ved et forlis i 1951.[56] Vannøya kirkegård ligger rett ved kirken.[57][2]
I Vannvåg er det grunnskole for elever fra første til tiende trinn, skolefritidsordning og barnehage. Barn og ungdom har her kort vei til aktiviteter som fotballbane, gymsal, svømmebasseng, grusbane, skiløyper og slalåmbakke.[58][59][60] På Hamre er det et idretsstadion.[60] Det er bo- og servicesenter i Vannvåg.[61]
På øya er det flere frivillige lag og foreninger, sports- og fotballklubb, samt velforeninger.[62] Dronning Sonja åpnet i 2012 en kultursti som strekker seg fra bygdehuset over til Hamre på Vannareid.[63]
På Vannvåg og Vannareid har det kommunale brannvesenet bistasjoner og beredskapsdepoer.[64]
Remove ads
Severdigheter og aktiviteter
Burøysund Bygdemuseum ble stiftet i 1992 og samler, registrerer og tar vare på gamle gjenstander, samt driver formidling.[65]
Ishavskysten friluftsråd står bak et omfattende merket stinett på øya. Det er også utarbeidet et kart som opplyser om overnattingssteder, gapahuker, severdigheter, jakt- og fiskemuligheter, med mer.[66]
Skipsfjord landskapsvernområde har rikt plante- og dyreliv som er lite påvirket av inngrep.[67]
Remove ads
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads