Torv

«Torv» har flere betydninger.

Torv dannes gjennom at organisk materiale som mose, gress og løv blir liggende i et område mettet med vann, slik at mikroorganismer på grunn av oksygenmangel ikke er i stand til å bryte ned materialet.

Torv som er gravd opp og satt til tørking.

Industriell utvinning av brenntorv i Øst-Friesland, Tyskland (1987)

Torv til tørk på Sortland i 1950.

Foto: Mittet

Torvløe som er gjenoppbygd på Hordamuseets avd. Fanastøl. Den er steinsatt nederst, med en halv langvegg av brakje, og tradisjonelt torvtak

Torv er derfor en hovedbestanddel av økosystemet myr. Når myr ødelegge, frigjøres karbon, og biologisk mangfold ødelegges. En torvmyr er dannet gjennom flere tusen år ved at døde planter og trær har blitt liggende veldig fuktig, slik at de ikke råtner helt, men forvandles til torv.

Torvmyr var spesielt verdifull i skogfattige områder. I Vesterålen i 1938 kostet en gård bare 7 kroner pr mål, mens torvmyr som fulgte med, kostet kr 20 pr mål - og da gikk grunnen tilbake til selger når den var tømt for torv.^[1]

Ulike typer torv

Begrepet torv brukes også om det øverste laget av matjord med gras og annen vegetasjon, og deres røtter. Slik torv fra naturlig eng var det beste materialet til tradisjonelle torvtak på never, gjerne på hus som er bygd i lafteverk. Myrtorv egner seg dårlig til taktekking fordi den krymper ved uttørking, men blir likevel markedsført som materiale til moderne torvtak. Grastorv av matjord blir brukt til anlegg av gressplen og i andre sammenhenger hvor matjorden graves bort for å legges tilbake igjen. I dag kan en få kjøpt slik «ferdigplen» i ruller.^[2] Mange fotballbaner med gressdekke er blitt fornyet på den måten.

Bruksområder

Som brensel

Energiinnhold

Ett kilogram torv kan avgi fra ca 3,5 til 5 kWh, og dette har gjort tørket torv ettertraktet som brensel.

Norge, Danmark, Irland og Skottland

Selv om Norge er bemidlet med mye skog, har torv som brensel i Norge vært kjent i lang tid, og er omtalt i Snorres kongesaga. Spesielt langs kysten i Nord-Norge, hvor det var begrenset med skog, kunne det være lettere å få tak i torv enn ved.

I Danmark finnes torv dannet i mellomistiden eem, da klimaet var omtrent som i dag. I Emmerlev klev, en liten strand ved Vadehavet i Sønderjylland,^[3] er en svart stripe synlig i klinten der denne blir lavere og faller litt sammen. Den svarte stripen består av torv fra eem-tiden, bestående delvis av greiner, så godt bevart at årringene er synlige - i likhet med det forskerne tolker som gnagespor etter bevere.^[4]

I Irland er det lite skog, og torvmyrene regnes som en nasjonal ressurs av betydning, med torv som primær fyringsressurs. I Skottland brukes torvoppvarming under røsting av spirende bygg til malt som brukes i whiskyproduksjonen. Mange av de rene whiskyene har tydelig torvbrentsmak. Irsk whisky er røstet med antrasittkull, og har derfor en annen smak.

Torving i Norge

Uthentingen av torv til brensel kaltes torving, og foregikk som regel tidlig om sommeren – slik at man var ferdig med dette arbeidet før slåttonnen (høyonnen) startet.

Torvingsprosessen bestod i å fjerne det øverste jordlaget med en kvass spade, og samtidig skjære ut «torvelumper». Dette var tungt arbeid, som voksne menn tok seg av. Man skar dypt, ofte 7-8 lumper i dybda, og var altså cirka 2 meter nede i myra.

Øverst lå «mosetorven», som mest bestod av mose og hadde liten brennverdi. Under den lå «steintorven», med høy brennverdi.^[5]Torvlumpene ble lempet opp på myrkanten ved hjelp av et greip, og derfra lastet opp på trillebår og kjørt til en tørr plass. Der sørget kvinner og barn for å skjære torvlumpene opp i skiver og stille dem parvis mot hverandre slik at de kunne stå og tørke. Etter en tid ble torvskivene snudd, slik at den våte undersiden også fikk sol. De ble da stablet som en pyramide med den tørre siden inn mot midten. Deretter måtte de tørkes ytterligere for å bli helt tørre. Når torvskivene var helt tørre ble de fraktet til et uthus kalt «torvsjåen», hvor de ble stablet. Når det så ble snø på marka ble de lastet på en kjelke og kjørt hjem til gården; dette kunne være en forholdsvis lang transportetappe.^[6]

Det ble torvet til langt ut på 1950-tallet, men etter det ble det lettere tilgang på ved, mange fikk strøm i husene og det ble generelt bedre økonomi for folk.^[6]

Som byggemateriale

I tidligere tider har torv vært benyttet som byggemateriale for boliger og for uthus, se torvgamme.

Som torvstrø til ulike formål

Torv har også blitt benyttet som strømateriale i fjøs, stall, utedoer og såkalt «selvstrøende klosetter».^[7][8] Strømaterialets oppgave var å suge opp urin som var verdifull nitrogenkilde i gjødselen. Det ble også opplyst at torvstrøet holdt urinen tilnærmet luktfri.^[8][9] Det fantes flere fabrikker som produserte torvstrø til dette formålet, blant andre Myhre torvstrøfabrik i Birkenes.

På 1930-tallet ble norske foreldre anbefalt å lage madrasser til spedbarn der torvstrø ble lagt i bunnen på midten av sengen, med et laken av smørlerret strukket stramt over åpningen ned mot torvstrøet. Torvstrøet trakk til seg barnets urin, slik at barnet slapp å ligge på en våt madrass. Slike madrasser hadde vært vanlige i Tyskland de siste 15 år.^[9]

Torvstrø kunne også legges i bunnen av spyttebakker – som alternativ til granbar eller sagmugg.^[10]

Se også

• Torvmoser
• Torvtak