Veit

Veit (norrønt veit, av veita, «lede vann i grøft»)^[1][2] betyr egentlig «grøft» eller «renne»,^[3] men brukes ofte som navn eller del av navn på bakgater og smug (smau).

Willmannsveita i Trondheim vinterstid, sett i retning nord med Dronningens gate for enden.

Foto: Daniel Flathagen, 2007

En veit var sammen med stræti (= strede, jfr engelsk street^[4]) og «allmenning» en type gate i norske middelalderbyer. Stræti var langgater som gikk parallelt med sjølinjen, med tverrgående forbindelser fra gaten til sjøen. De tverrgående forbindelsene var enten brede allmenninger eller smale veiter eller smug. Ifølge Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 skulle stræti minst ha en bredde på 12 alen (5,69 m), allmenningene 8 alen (3,79 m) liksom landeveiene, og veitene 3 alen (1,42 m).^[5] «Dråpefall» var takdryppet fra eiendommene som viste hvor grensen gikk mellom eiendommene.^[6]

Veiter i Trondheim[7]

Utdypende artikkel: Liste over veiter i Trondheim

I Trondheim finnes det flere veiter, hvor flesteparten av disse befinner seg i Midtbyen, men delvis også ved Bakklandet og Ila henholdsvis øst og vest for sentrum. Flere av disse har sin opprinnelse fra middelalderen, men enkelte er også et resultat av for eksempel reguleringsplaner etter bybranner.^[8]