Vitalij Ginzburg

Vitalij Lazarevitsj Ginzburg^[a] (1916–2009) var en russisk fysiker. Han regnes som den sovjetiske hydrogenbombens far.

Vitalij Ginzburg
Født		4. okt. 1916[1][2] Moskva i Det russiske keiserdømmet
Død		8. nov. 2009[3][4][5][2] (93 år) Moskva i Russland
Beskjeftigelse		Fysiker, astrofysiker, oppfinner, universitetslærer, naturviter, teoretisk fysiker
Akademisk grad		Doktor i fysikk- og matematikkvitenskaper (1942)
Utdannet ved		fysikkfakultetet ved Moskvas statlige universitet Statsuniversitetet i Moskva[6]
Doktorgrads- veileder		Igor Tamm Lev Landau
Ektefelle		Olga Zamsha Ginzburg Nina Yermakova Ginzburg
Parti		Sovjetunionens kommunistiske parti
Nasjonalitet		Sovjetunionen Russland[7][8][9]
Gravlagt		Novodevitsjijkirkegården[1]
Medlem av		9 oppføringer Royal Society (1987–; utenlandsk medlem av Royal Society)[10] National Academy of Sciences (1981–; Foreign Associate of the National Academy of Sciences)[11][12] Det russiske vitenskapsakademi Sovjetunionens vitenskapsakademi (1966–)[13] Academy of Sciences of Moldova American Academy of Arts and Sciences Indias nasjonale vitenskapsakademi Academia Europaea (1990–; tilknytning: AE section Physics and engineering sciences)[14] European Academy of Sciences (2004–)[15]
Utmerkelser		Nobelprisen i fysikk (2003) Wolfprisen i fysikk (1994/95)
Arbeidssted		Lebedev-instituttet
Fagfelt		Teoretisk fysikk
Doktorgrads- veileder		Igor Tamm
Doktorgrads- studenter		11 oppføringer Efim Fradkin Leonid Keldysj Vjatsjeslav Mukhanov Benjamin Fain Oleg Dolgov Vladimir Zjeleznjakov Q22045643 Q22045640 Vladislav Pustovojt Aleksandr Gurevich Lev Naumovich Bulaevskii[16]
Kjent for		Plasma, Superfluiditet
Vitalij Ginzburg på Commons

Nobelprisen i fysikk 2003

Vitalij Ginzburg (til høyre) sammen med Aleksej Abrikosov i 2003.

Ginzburg tok doktorgrad i fysikk ved Statsuniversitetet i Moskva i 1940. Han var etterfølgeren til Igor Tamm som leder for teorigruppen på P.N. Lebedev Physical Institute i Moskva ved det russiske vitenskapsakademi. Han var også ateist.^[17]

I 2003 mottok han nobelprisen i fysikk «for banebrytende innsatser innen teorien for superledere og superfluider». Han fikk halvparten av prispengene, mens russiske Aleksej Abrikosov og britiske Anthony J. Leggett mottok den andre halvparten.^[18] Han har også mottatt Wolfprisen i fysikk.

Biografi

Ginzburg ble født i en jødisk familie i Moskva i 1916^[19], faren hans var Lazar Jefimovitsj Ginzburg og moren hans var Augusta Felgenauer. Faren hans hadde skole med han hjemme i elleve år.^[20] Han ble uteksaminert fra Statsuniversitetet i Moskva i 1938. I 1994 ble han med i det sovjetiske kommunistisk parti. I 1950 utviklet han Ginzburg-Landau-teorien sammen med Lev Landau; dette er en teori om superledning og hvordan elektromagnetiske bølger oppfører seg i plasma, samt en teori om opphavet til kosmisk stråling. Han er også kjent blant biologer for å hjelpe med å fjerne Trofim Lysenkos styre over den sovjetiske landsbrukforskningen, hvilket tillot genetisk vitenskap å bli forsket på i Sovjetunionen.^[21]

I 1937 giftet han seg med Olga Zamsja.

I 1946 giftet han seg igjen, med Nina Ginzburg, som hadde vært ett år i fengsel etter falske anklager for å ha prøvd å mydre Josef Stalin.^[22]

Ginzburg var sjefsredaktør i den vitenskapelige journalen Uspekhi Fizitsjeskikh Nauk. Han var også leder ved det akademiske departementet for fysikk og astrofysiske problemer, som Ginzburg grunnla ved Instituttet for fysikk og teknologi i 1968.^[23]

Ginzburg var en sekulær jøde, og etter at kommunismen falt i Sovjetunionen var han veldig aktiv innenfor jødisk liv, spesielt i Russland. Han var også kjent for å være imot antisemittisme, han støttet også Israel som en stat.^[24]

På 2000-tallet var Ginzburg politisk aktiv, og støttet den politiske liberale bevegelsen og menneskerettighetsbevegelsen.^[25] Han forsvarte Igor Sutjagin og Valentin Danilov mot anklager om spionasje fra staten. 2. april 2009 sa Ginzburg at FSB var en farlig institusjon og drev med tilnærmet stalinisme.^[26]

Ginzburg arbeidet ved Lebedev fysikk institutt for sovjetisk og russisk vitenskap i Moskva siden 1940.

Ginzburg døde 8. november 2009 på grunn av hjerteinfarkt.^[27] Han ble begravd 11. november 2009 i Novodevitsjijkirkegården i Moskva.^[28][29]

Noter

Type nummerering

1. russisk: Виталий Лазаревич Гинзбург