Vorr

En vorr, vor eller vòr^[2][1] er en hellende steinbrygge, bygd ved siden av ei båtstø eller en båtlenning, vanligvis utenfor et naust. Vorren er bygd slik at den gir tilflott for en båt såvel på flo som på fjære sjø; vorren gjør det lettere å stige ombord i båten og losse varer. Vorren gir samtidig båtstøa le mot sjø og vind. Vorr kan bygges på den ene eller på begge sider av båtstøa. En vorr er mindre og enklere enn en molo som har til dels samme formål.^[3][4][5][6]

Vorr foran Rugsund krk. i Nordfjord. Her kunne folk legge til enten det var flo eller fjære. I dag brukes ikke vorren, derfor er ytre del tilvokst med tang og tare. I 1838 ble dette kirkested, og vorren må derfor dateres til 1830-tallet. Handelsstedet sees til høyre.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Vorr på Amdam i Ørskog, Møre og Romsdal. Den ble anlagt (av stein) i 1832 av hensyn til postruten mellom Stranda og Ørskog. I 1847 ble den muret mer solid etter skader.^[1]

Foto: Per-Morten Tennøy

Vorren kjennes fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.^[7][1]

Språklig

Ordet vorr har, ifølge Jon Bojer Godal, samme språklige opphav som ordene verje og verne. Vorren er en vernende mur omkring båtstøa. Men ordet forteller at den opprinnelige funksjonen var at vorren skulle beskytte båten eller skipet.^[3]

Begrepet vorr er også, ifølge Bokmålsordboka, brukt som synonym for grusvoller foran isbreer, dvs små endemorener. Ordet brukes også om stripe i vann etter båt, åretak eller fisk. En vorr kan også være et lengdemål: dvs den lengde en båt siger fram på et åretak.

Gårdsnavnet Vorre på Karmøy er avledet fra begrepet.

Landgangsvorrer

Ferjeleier kan konstrueres som vorrer der forskjellen mellom høyeste og laveste vannstand varierer mye.

Etter vegloven av 1824 skulle amtet (fylket) dekke kostnadene ved anlegg og vedlikehold av landgangsvorrer som var knyttet til hovedveinettet. For eksempel i Ulsteinvik var den offentlige vorren 83 alen lang og ble vedlikeholdt av amtet til 1920 da kommunen overtok. På Hellesylt ble det i 1868 muret en vorr 94 alen lang og 3,5 alen bred. På den Den trondhjemske postvei ble det bygd offenlige vorrer der veien krysset fjorder, f.eks. Tingvollfjorden og Stangvikfjorden, begge på Nordmøre. Postvorrenes funksjon var landing av båtene som førte posten over. Kildene forteller at i Angvik ble det i 1829 bygd postvorr, og på Røkkum er det fremdeles rester etter et slik vorr.^[8]

I Romsdals amt ble mange landgangsvorrer på 1800-tallet knyttet til postruten bygget av langsgående tømmerstokker sammenknyttet av tverrvegger; hulrommet mellom disse ble store og små steiner, på toppen hadde de et dekke av grove furuplanker. Blant annet ble en 90 alen lang vorr på Vestnes bygget på denne måten i 1847. Blant annet Sølsnes, Åfarnes og Lønset hadde vorrer av tilsvarende konstruksjon. Senere ble mange vorrer muret.^[1]

Fra 1826 hadde Romsdals amt veginspektører som også hadde tilsyn med anlegg og vedlikehold av vorrene. Fra rundt 1920 hadde de offentlige vorrene i Møre og Romsdal liten verdi for allmenn ferdsel blant annet fordi de ble oppført dampskipskaier i steder.^[1]

Midt i Tromsø var en vorr som ble brukt til å losse og laste varer på ulike nivå flo og fjære. Den ble fortrinnsvis benyttet av melkebåtene til å losse melkespann.^[9]

Se også

• Båtstø (båt)
• Naust
• Sjøhus
• Sjøbu