Wakeboarding

Wakeboarding (engelsk for kjøring av bølgebrett, av wakeboard, «bølgebrett») er en vannsport der man står på wakeboard på vannflaten på en sjø (både saltvann og ferskvann) bak en båt. Det er definert som en kombinasjon av vannski-, snowboard- og surfeteknikker. Den som står, holder fast i et tau som henger etter båten. Jo høyere tauet er festet på båten, jo bedre oppdrift får man. Utseendet blir nesten det samme som å stå i en ski (bøttheis) med snowboard, bare at man heller sitter i heisen. Vanligvis er farta 28–40 km i timen, avhengig av vannkonsentrasjonen, vekta til den som står, størrelsen på båten og hvor fort den som står ønsker å stå. Wakeboarding er en sport som stammer fra surfing, men som også ligner på snowboard etter man har kommet opp av vannet. Det er en sport som vokser, og blir bare mer og mer kjent verden over. Den er mest kjent i Amerika hvor det enkelte steder ikke er for store værforskjeller, og det er mulig å holde på med sporten hele året, ikke bare i sommersesongen som andre steder i verden.

Bakgrunn

Wakeboard oppsto rundt 1980, da den San Diego bosatte-surferen Tony Finn utviklet noe som fikk navnet The Skurfer. The Skurfer var en blanding mellom vannski og et surfebrett, og så ut som et lite surfebrett som man hang etter på etter båten.^[1]

Gjennom de neste tiårene ble brettene bedre og bedre, og flere kjørere ble involvert i sporten. Wakeboarding var nå kjent som skurfing. I 1990 viste det amerikanske TV-selskapet ESPN det første Skurfer Championships. Til tross for dette tok ikke sporten helt av enda.^[2] Begrepet wakeboarding ble skap av Paul Fraser.^{[trenger referanse]}

Brett

Wakeboardene er oftest laget symmetrisk, slik at kjøreren har mulighet til å kjøre begge veier. Mange nye brett er laget med innstøpte sidefinner, som skal gi bedre «grep» i vannet. I tillegg finnes det også forskjellige rocker-typer. Disse to typene er 3 stage rocker og Continuous rocker.^[3]

• 3 stage rocker – vil si at undersiden av brettet har to markerte bøyningspunkter.
• Continuous rocker – vil si at undersiden av brettet er en kontinuerlig kurve, som ikke endrer seg fra den ene siden til den andre.

Kabelparker

Kabelparker, eller kabelbaner, er noe som har blitt mer og mer populært innen wakeboardmiljøet. I Norge har vi foreløpig to kabelparker:

• Norsjø Kabelpark
• Rixen

Norsjø Kabelpark

Kabelbanen har fem master og en 550 meter lang wire som drar inntil seks kjørere av gangen rundt banen. På din ferd passerer du små og store rails og flere hopp, som du selv velger om du vil kjøre på. Faller du av, er det bare å svømme til land og prøve på nytt.^[4]

Rixen Kabelbane

Rixen Kabelbane er Norges første kabelbane for vannski og wakeboard. Rixen Kabelbane er også den eneste av sitt slag i Skandinavia med internasjonale mål. Kabelbanen i Flekkefjord er blant den største typen som dekker alle disipliner innen konkurranser av internasjonal standard.

Enkelt forklart består Rixen Kabelbane av en elektromotor på ca. 40 kW, fem master og to kraftige løpekabler. På løpekablene er det påmontert 8–10 medbringere som kopler på kjøretauet. Elektromotoren driver kabelen rundt. De fem mastene, som hver har et sett doble løpehjul, danner en avrundet femkant som holder kabelen oppe. Kabelbanen har en omkrets på 780 meter. Langsidene er ca. 310 meter.^[5]