uro

Norsk

Substantiv

uro m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. Noe som er urolig, i bevegelse, ikke i ro.
   • Denne uro e ein vind
     som rive i seilet,
     - et sting i søvnig sinn. 
     – Ingvar Hovland, 2005
2. Opptøyer, uroligheter.
3. Leke eller pyntegjenstand der enkeltdeler henger i tråder som kan bevege seg.

   Vi kjøpte en uro til babyen.

Etymologi

u- + ro

Uttale

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.

Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei uro	uroa	uroer	uroene	(bokmål/nynorsk)
en uro	uroen	uroer	uroene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Referanser

• «uro» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «uro» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.