Substantiv
vitne n (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (jus) Person som overværer eller opplever noe, særlig av straffbare forhold.
- Politiet ber vitner til hendelsen melde seg.
- (innen kristendom) Person som forkynner Guds ord, forteller om dette.
Uttale
 |
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til. |
Grammatikk
Mer informasjon Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn), Entall ...
| Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn) |
| Entall |
Flertall |
|
| Ubestemt |
Bestemt |
Ubestemt |
Bestemt |
| vitne |
vitnet |
vitner |
vitnene |
(bokmål/riksmål) |
| vitne |
vitnet |
vitner |
vitna |
(bokmål) |
| eit vitne |
vitnet |
vitne |
vitna |
(nynorsk) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. |
Lukk
Oversettelser
Person som overværer eller opplever noe
- dansk: vidne da(da) n
- engelsk: witness en(en)
- fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr
- finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi
- italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it
|
|
|
Person som forkynner Guds ord
Verb
vitne (bokmål/riksmål/nynorsk)
- Fortelle om en hendelse, opplevelse.
- (innen kristendom) å avgi vitnesbyrd om noe
- Vise, si noe om
- Ødeleggelsene vitnet om jordskjelvets styrke.
Uttale
 |
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til. |
Grammatikk
Mer informasjon Bøyning (regelrett), Infinitiv ...
| Bøyning (regelrett) |
| Infinitiv |
Presens |
Preteritum |
Perfektum |
Imperativ |
Presens partisipp |
Passiv |
|
| å vitne, vitna |
vitnar |
vitna |
har vitna |
vitn, vitne, vitna |
vitnande |
vitnast |
(nynorsk)
|
| å vitne |
vitner |
vitna |
har vitna |
vitn |
vitnende |
vitnes |
(bokmål)
|
| å vitne |
vitner |
vitnet |
har vitnet |
vitn |
vitnende |
vitnes |
(bokmål/riksmål) |
Lukk