Ødegård
From Wikipedia, the free encyclopedia
En ødegård er en beskrivelse som ble gitt til gårdsbruk som av ulike årsaker ble lagt øde (forlatt), i Norge først og fremst etter svartedauden i 1349–1350. I mange tilfeller ble ødegårdsbeskrivelen heftende ved gårdsnavnet for ettertiden, da gårdene etter hvert ble tatt i bruk igjen. Dette kunne komme til uttrykk i navn som Øde-Raa og Øde-Rud eller Kroksund-Ødegaarden og Hole-Ødegaarden, Hval øde og Holtan øde, Langødegaarden eller rett og slett Ødegaarden. En annen variant er Øygard(en).
- For etternavnet, se Ødegård (etternavn)
Ødegård anvendes som begrep også i Danmark, hvor københavnere fra 50-tallet og oppetter lette etter forlatte og øde beliggende torp i Sverige, som de kunne kjøpe eller leie og bruke til sommerhus.[1]