B.B. King
amerikansk musiker / From Wikipedia, the free encyclopedia
Riley B. King, mest kjent som B.B. King, (født 16. september 1925 i Itta Bena i Mississippi i USA, død 14. mai 2015 i Las Vegas[14][15]) var en amerikansk bluesmusiker, gitarist, låtskriver og plateprodusent. Ifølge popmagasinet Rolling Stone var han den tredje største gitaristen noensinne – etter Jimi Hendrix og Duane Allman. Han fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame, i 1980 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame[16] og i 1987 i Rock and Roll Hall of Fame.
B.B. King | |||
---|---|---|---|
Født | Riley Ben King 16. sep. 1925[1][2][3][4] Berclair | ||
Død | 14. mai 2015[5][2][3][4] (89 år) Las Vegas[6] | ||
Beskjeftigelse | Gitarist, sanger, sanger og låtskriver, komponist, pianist, plateprodusent | ||
Ektefelle | Martha Lee Denton (1946–1952) Sue Carol Hall (1958–1966) | ||
Nasjonalitet | USA | ||
Medlem av | American Academy of Arts and Sciences | ||
Utmerkelser | 11 oppføringer
Blues Hall of Fame
National Medal of Arts Presidentens frihetsmedalje Grammy Lifetime Achievement Award (1987) Rock and Roll Hall of Fame (1987)[7] Library of Congress Living Legend (2005–)[8] Kennedy Center Honors Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1994)[9] Americana Music Association President's Award (2015)[10] Stjerne på Hollywood Walk of Fame | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Blues, rhythm and blues[11] | ||
Instrument | Gitar,[12] vokal,[13] elektrisk gitar, Lucille | ||
Stemmetype | Tenor | ||
Aktive år | 1949–2014 | ||
Plateselskap | Geffen Records, Federal, RPM Records | ||
Nettsted | https://bbking.com | ||
IMDb | IMDb | ||
I 1949 begynte King å spille inn musikk da han fikk platekontrakt med det Los Angeles-baserte plateselskapet RPM Records. Mange av Kings tidlige innspillinger var produsert av Sam Phillips, som senere grunnla Sun Records. Han ble kalt «Beale Street Blues Boy», som senere ble forkortet til B.B.
På 1950-tallet ble King et av de viktigste navnene innenfor R&B-genren, med hits som «You Know I Love You», «Woke Up This Morning», «Please Love Me», «When My Heart Beats like a Hammer», «Whole Lotta' Love», «You Upset Me Baby», «Every Day I Have the Blues», «Sneakin' Around», «Ten Long Years», «Bad Luck», «Sweet Little Angel», «On My Word of Honor» og «Please Accept My Love». I 1962 signerte King platekontrakt med ABC-Paramount Records, og i november 1964 spilte King inn det legendariske albumet Live at the Regal ved The Regal Theatre i Chicago.
Kings første suksess utenfor bluesmarkedet var en coverversjon av Roy Hawkins-sangen «The Thrill is Gone» han spilte inn i 1969, som ble en hit både på pop- og R&B-listene, noe som var svært uvanlig for en R&B-artist. Han ble også mer synlig som rockemusiker da han spilte åpningsnummeret på USA-turneen til The Rolling Stones samme år. Kings suksess i mainstreammusikken fortsatte ut 1970-tallet, med sanger som «To Know You Is to Love You» og «I Like to Live the Love». Fra 1951 til 1985 var King på R&B-listen til Billboard Magazine hele 74 ganger.
Fra 1980-årene og utover spilte King inn mindre og mindre musikk, men opprettholdt en synlig og aktiv karriere, hvor han deltok i en rekke TV-programmer og filmer, og opptrådte 300 kvelder i året. I 1988 nådde han en ny generasjon fans da han spilte inn singelen «When Love Comes To Town» sammen med U2. I 2000 gikk King sammen med gitarist Eric Clapton for å spille inn albumet Riding With The King. I 2003 delte King scenen med rockebandet Phish i New Jersey, der han fremførte tre av sine klassikere og jammet med bandet i over 30 minutter.
Sammenlagt ble mer enn 100 B.B. King-konserter kringkastet eller delvis kringkastet på radio eller TV i en rekke land. Fra 29. mars til 4. april 2006 reiste King på sin avskjedsturné i Europa og i hovedsak Storbritannia sammen med Gary Moore.