De tre rikers tid
From Wikipedia, the free encyclopedia
De tre rikers tid (tradisjonell kinesisk: 三國, forenklet kinesisk: 三国; pinyin: Sānguó, ca. 220–280 e.Kr.) kan anses som en del av lengre perioden som blir kalt de seks dynastier (Liu Chao, 200-589) i Kinas historie. De tre rikers tid regnes imidlertid oftest som en distinkt periode, og ikke som en fase av en annen æra.
Tidstavle over kinesisk historie | ||||||
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk) | ||||||
Xià-dynastiet | ||||||
Shāng-dynastiet | ||||||
Zhōu | ||||||
Vår- og høstannalenes tid | Det østlige Zhōu | |||||
De stridende staters tid | ||||||
Qín-dynastiet | ||||||
Vestlige Hàn-dynasti | Hàn | |||||
Xīn | ||||||
Østlige Jìn
|
||||||
Republikken Kina (Táiwān) | ||||||
|
Mot slutten av Han-dynastiet avtegnet det seg tre store konkurrenter, men ingen av dem var mektige nok til å knuse sine rivaler. Keiserriket Kina var blitt brutt opp i tre kongedømmer: Wei i nord, Wu i sør, og Shu Han i vest. Det siste, Shu Han, ble regjert av en fyrste som hevdet at han nedstammet langs en sidegren fra den keiserlige familie fra Han-dynastiet. Kinesiske historikere har imidlertid ikke klart å finne ut av om han var en ekte arving av Han-dynastene, og dermed har den perioden det dreier seg om blitt kjent som de tre rikers tid.
De tre rikers tid var en meget blodig periode i Kinas historie, med enorme tap av menneskeliv.