Karl den tykke
From Wikipedia, the free encyclopedia
Karl den tykke (latin: Carolus Pinguis[7]; født 13. juni 839, død 13. januar 888) var konge av Alemannia fra 876, konge av Italia fra 879, tysk-romersk keiser (som Karl III) fra 881, konge av Østfranken fra 882, og konge av Vestfranken fra 884. Han ble avsatt fra Østfranken, Lotharingia, og muligens Italia, hvor nedtegnelsene ikke er klare, i 887. Han døde kun noen uker etter at han ble avsatt i januar 888.
Karl den tykke | |||
---|---|---|---|
Født | 839[1] Neudingen (Det karolingiske riket)[2] | ||
Død | 13. jan. 888[3][4][1] Neudingen (Østfrankerriket)[1] | ||
Beskjeftigelse | Monark | ||
Embete | |||
Ektefelle | Richardis (862–888)[1] | ||
Far | Ludvig den tyske | ||
Mor | Hemma[1] | ||
Søsken | |||
Barn | Bernard[6] | ||
Gravlagt | Abbey of Reichenau | ||
Han ble gitt herredømmet over Alemannia i 876 av divisio regnorum (inndelingen) av Ludvig den tyskes kongedømme, han etterfulgte i Italia da hans eldre bror Karloman abdiserte etter å ha blitt gjort arbeidsufør ved et slag. Karl ble kronet keiser i 881 av pave Johannes VIII, hans etterfølgelse til områdene til hans bror Ludvig den yngre det påfølgende året forente hele kongedømmet Østfranken (det senere Tyskland). Da hans fetter Karloman II døde arvet han også hele Vestfranken (det senere Frankrike), og således gjenoppvekket han, om enn kortvarig, det fullstendige karolinske riket, eller Frankerriket, som Karl den store hadde samlet.
Vanligvis betraktet som døsig og uskikket – han er også kjent for å ha hatt en gjentagende sykdom og det er antatt at han må ha lidd av epilepsi – to ganger kjøpte han seg fred fra vikingangrep, inkludert den berømte beleiringen av Paris i 886. Hans samtidens mening om ham var ikke så negativ som den vurdering moderne historikere har gitt av ham.