Normannere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Normannerne (fransk: Normands; latin: Nortmanni) var det folk[1][2] som ga navn til Normandie, en region i nordvestlige Frankrike. De var både etterkommere fra nordboere fra Skandinavia, hovedsakelig nordmenn og dansker i vikingtiden på slutten av 800-tallet, og den innfødte merovingske kulturen som var dannet av germanske frankere [3] og romerifiserte gallere (se gallo-romersk kultur).[4] Deres identitet som normannere oppsto til å begynne med på den første halvdelen av 900-tallet, og utviklet seg gradvis i løpet av de påfølgende århundrene.
Normannerne spilte en betydelig politisk, militær, og kulturell rolle i middelalderens Europa og selv i Midtøsten. De ble kjente for sin krigerske ånd og drivkraft og til sist også for sin kristne fromhet. De tilpasset seg raskt til det galloromanske språket i Normandie, og deres dialekt ble kjent som normannisk eller normanner-fransk, et betydelig litterært språk. Hertugdømmet Normandie, som ble opprettet ved en avtale med den franske krone, ble en av de mektigste len i middelalderens Europa. Normannerne ble kjent både for sin kultur, som særegen romanske arkitektur, musikalske tradisjoner, og for militære prestasjoner og nyvinninger. Normanniske eventyrere etablerte et kongedømme på Sicilia og i sørlige Italia ved erobring, og ved hertugdømmets hertug Vilhelm Erobreren ble England invadert og erobret. Føydal, normannisk innflytelse spredte seg fra disse nye sentrene til korsfarerstatene i Midtøsten da normanneren Bohemond etablerte fyrstedømmet Antiokia i det første korstog, til Skottland, England, Wales og Irland på De britiske øyer.