Nyklassisk økonomi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Nyklassisk økonomi er en økonomisk retning som vokste frem i Europa på 1870-tallet, og dagens dominerende paradigme innenfor samfunnsøkonomi. Tradisjonen blir også kalt marginalisme på grunn av sin fokus på marginale konsepter som grensenytte og grenseinntekt. Sentrale økonomer i utviklingen av nyklassisismen har vært Alfred Marshall, William Stanley Jevons, Francis Edgeworth, Cecil Pigou, Carl Menger, Léon Walras, Knut Wicksell og Vilfredo Pareto, samt metodologiske tenkere som Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo, og Robert E. Lucas.[1] Innenfor nyklassisk økonomi finnes det flere dominerende fagtradisjoner; for eksempel monetarisme, chicago-økonomi, nykeynesianisme og oslo-økonomi.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Generelle kategorier |
Mikroøkonomi · Makroøkonomi |
Metoder |
Matematikk · Statistikk |
Emner |
Monetær økonomi |
Lister |
Den nyklassiske skole skiller seg tydelig fra den klassiske skole, da klassisk økonomi var et primært politisk fag, mens nyklassiske tenkere skiftet fokus over på kvantitativ matematisk analyse. Under nyklassisismens fremvekst vokste økonomi frem som et uavhengig vitenskapelig fag med matematikk i fokus, og rene økonomistudier ble utviklet ved universiteter. Sentrale konsepter som ble utviklet tidlig i den nyklassiske perioden er tilbud og etterspørsels-diagrammet, konsumentteori, marginalanalyse (grenseanalyse) og indifferenskurver. Det er fra disse konseptene mikroøkonomi vokste frem som fagretning.[2] Moderne makrøkonomi relaterer seg til disse begrepene ved bruk av mikrofundamentering; en metodologisk forutsetning om at økonomiske effekter på makronivå har sitt opphav i individuelle handlinger.