Perserkrigene
From Wikipedia, the free encyclopedia
Perserkrigene eller de gresk-persiske krigene var en serie konflikter mellom den greske verden og Det persiske riket som startet rundt 500 f.Kr. og varte til 448 f.Kr. Begrepet henviser vanligvis til de to persiske invasjonene av det greske fastlandet i 490 f.Kr. og 480–479 f.Kr. I begge tilfellene lyktes de allierte grekerne i å beseire perserne. Ikke alle grekere kjempet mot perserne; noen var nøytrale, mens andre var allierte med Persia. Perserkrigene markerer skillet mellom arkaisk tid og klassisk tid i gresk historie. Begrepet kan også henvise til den fortsatte krigføringen til Romerriket og Bysantium mot partherne og sassanidene som varte i hundrevis av år.
Perserkrigene | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Perserriket | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Greske bystater Det athenske sjøforbundet | Persia | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Themistokles Leonidas I Pausanias Miltiades Kimon Perikles | Dareios I Mardonios Datis Artafernes Xerxes I Megabyzos |
Perserkrigene |
---|
Efesos – Lade – Marathon – Thermopylene – Artemision – Salamis – Plataiai – Mykale – Eurymedon – Kypros |
Det som i dag er kjent om denne konflikten stammer hovedsakelig fra greske kilder, først og fremst Herodot, og i mindre grad noen romerske forfattere. Perserne ble en del av gresk historie etter at de i 546 f.Kr. erobret lydierne og dermed de greske bystatene i Jonia som tidligere var under lydierne. Et forsøk i 499 f.Kr. på å gjeninsette aristokratene i Naxos slo feil og jonierne gjorde opprør mot perserne. Symbolsk hjelp som ikke forandret det endelige utfallet, persisk seier, ble sendt fra det greske fastlandet. Mardonios drev et felttog i Thrakia i 492 f.Kr. for å konsolidere den persiske makten, men han ble stoppet av en storm. En amfibiestyrke under Datis og Artafernes jevnet Eretria med jorden, men den ble beseiret i slaget ved Marathon noen få dager senere av general Miltiades av Athen.
Kong Xerxes I ledet i 480 f.Kr. en stor styrke for å kue Hellas etter massive forberedelser. En liten styrke under kong Leonidas I av Sparta påførte styrken uforholdsmessige store tap i slaget ved Thermopylene, men ble beseiret på den tredje dagen. Athen ble plyndret og jevnet med jorden på ordre fra Xerxes, men den persiske flåten ble beseiret i slaget ved Salamis. Xerxes forlot Mardonios som fikk deler av den opprinnelige styrken til å fullføre jobben, og flyktet til Lilleasia. Året etter ble Mardonios beseiret og drept i slaget ved Plataiai og restene av den persiske flåten ble knust i slaget ved Mykale. Den greske flåten seilte til Hellespont hvor athenerne og de jonierne som nylig gjorde et nytt opprør beleiret Sestos.
Året etter drev spartanerne under Pausanias et siste felttog i Bysantium, som falt etter en beleiring. Pausanias ble kalt tilbake og athenerne fortsatte alene. De grunnla det athenske sjøforbundet for å fortsette kampen. Perserne ble først drevet fra Thrakia og etter slaget ved Eurymedon fra Jonia. Krigen flyttet seg til Kypros og videre til Egypt etter at landet gjorde opprør mot perserne. Sparta ble alarmert av Athens makt og erklærte krig. Athen ble til slutt beseiret i Egypt, inngikk fred med Sparta og signerte Kalliasfreden med Persia. Med den fredsavtalen ble Kypros returnert til Persia som ble tvunget ut av Egeerhavet. Krigen var slutt, men grekerne og perserne fortsatte å blande seg i hverandres saker frem til Persia ble erobret av Aleksander den store.