vertikken

Dutch

Etymology

From ver- +‎ tikken.

Pronunciation

• Audio:

  (file)

• Rhymes: -ɪkən

Verb

vertikken

1. (transitive, usually with "het" as object) to refuse to do

Conjugation

Conjugation of vertikken (weak, prefixed)
infinitive	vertikken
past singular	vertikte
past participle	vertikt
infinitive	vertikken
gerund	vertikken n
	present tense	past tense
1st person singular	vertik	vertikte
2nd person sing. (jij)	vertikt, vertik2	vertikte
2nd person sing. (u)	vertikt	vertikte
2nd person sing. (gij)	vertikt	vertikte
3rd person singular	vertikt	vertikte
plural	vertikken	vertikten
subjunctive sing.1	vertikke	vertikte
subjunctive plur.1	vertikken	vertikten
imperative sing.	vertik
imperative plur.1	vertikt
participles	vertikkend	vertikt
1) Archaic. 2) In case of inversion.

Synonyms

• verdommen
• verrekken
• weigeren